Lambrini Girls – «Who Let The Dogs Out»
(City Slang, 2025)
Hvordan låter egentlig et punk-album som på skøyeraktig måte er dedisert til matvarekjeden Tesco grunnet antall alkoholenheter som er kjøpt der? Helt annerledes enn du skulle tro.
Punk-duoen fra Brighton har, tross sin relativt korte fartstid i bransjen, allerede klart å markere seg med utemmet energi og sterke politiske holdninger. Bestående av Phoebe Lunny på vokal og gitar og Lilly Macieira på bass, har Lambrini Girls skapt seg et navn som noen av de mer spennende nye aktørene på den britiske punkscenen. Lunny er kjent for sin ville stemme og karismatiske scenetilstedeværelse. Bak denne framtoningen bobler det av ufiltrert glede og galskap på samme tid, noe som kan illustreres av en hendelse på en av bandets tidlige konserter, der Lunny presterte å drikke tre flasker vin, revne buksene og komme ut som skeiv, alt på én kveld. Sånn sett har de bare surfet videre på denne passe kaotiske bølgen, og formet sin egen kompromissløse tilnærming til både musikk og liv.
Med en miks av punk, grunge og post-punk har Lambrini Girls skapt et passe støyende lydbilde som ikke bare er intenst. Det er også tydelige meninger som formidles. Tekstene tar for seg temaer som politisk misnøye, sosial urett, feminisme, transrettigheter og personlige erfaringer, men det er alltid med en dose humor og sarkasme. Bandet kan sammenliknes med navn som eksponentene for riot grrrl-bevegelsen på 90-tallet, Bikini Kill og 70-tallspunkerne The Slits, samt at deres musikalske eksplosivitet også minner om australske Amyl And The Sniffers. Apropos andre samtidsband, er det greit å nevne referanser som Idles og Dream Wife, selv om disse kanskje stiller i en noe annerledes kategori. I 2023 fikk Lambrini Girls oppmerksomhet for EP-en «You’re Welcome», og denne ble et viktig kapittel i reisen mot bandets første langspiller. Med dette som bakteppe, er det ganske lett å se hvorfor de raskt er blitt en stemme i dagens punkmiljø.
«Who Let The Dogs Out», som altså er bandets debutalbum, er et resultat av deres engasjement som utfordrer etablerte normer. Albumet er produsert av duoen selv sammen med Daniel Fox fra Gilla Band, som også er kjent for sitt arbeid med annen eksperimentell musikk. Sluttproduktet er en heftig skive som kombinerer råskap og melodi med en ukonvensjonell tilnærming. Lambrini Girls kommer rett ut av startblokkene med «Bad Apple», og selv om det er en sterk følelse av Amyl And The Sniffers her, virker disse jentene enda sintere. Klarer du ikke å fullføre første spor her, klarer du sannsynligvis ikke resten heller. Duoen slenger om seg med mishagsytringer i alle retninger, men ikke fordi de vil være så jævlige. Dette er mest for folkeopplysningens del og følelsen av behov for kontinuerlig bevisstgjøring om forhold som forekommer i samfunnet, og som aldri blir uaktuelle å påpeke. Førstesingelen «Company Culture» handler om seksuell trakassering. I dette tilfellet er søkelyset på arbeidsplassen, men dette oppleves dessverre også andre steder i samfunnet.
Du kan selv tenke deg hvilken del av samfunnet som får slengt «Big Dick Energy» i trynet før det roes noe med «No Homo». Akkurat sistnevnte skiller seg ut ved at Lunny ikke virker like desperat i formidlingen. Dessuten dras man mot en mer tradisjonell punk-rock-stil enn rein og skjær opprørspunk. Også her er slår Amyl-vibbene inn. Aksenten er utpreget og når Lunny spytter ut «Filthy Rich Nepo Baby» er det enda en gruppe folk som får passet sitt påskrevet. I omskrevet tilfelle er det helt klart eksplisitte saker som blir påpasset i «Cuntology 101». Denne har forresten litt av Dream Wife i seg. Uansett stikk byr Lambrini Girls på mange skråblikk. De fronter gladelig likestillings- og identitetsprinsipper, og er visstnok veldig interesserte i å utfordre en usunn kultur de mener forekommer i musikkbransjen. Dette engasjementet gir skiva for så vidt en dypere mening når man setter låtenes budskap i en slik kontekst.
Som alle punkere er det å utfordre status quo essensielt. Så får du selv, som lytter, gjøre deg opp en mening om «Who Let The Dogs Out» er pop-punkete nok til at du henger med eller om disharmonien blir for mye. At Lambrini Girls framstår som fryktløse er i alle fall slik det bør være. Og med innsatsen som belyser, særlig kvinners, rettigheter uavhengig av legning og identitet, er det kanskje ikke så rart at deres konsert på John Dee i Oslo er lagt til 8. mars?
Foto: Derek Perlman
