Grunn til uro

Det skotske indierockbandet Franz Ferdinand ble, som så mange andre band fra Skottland, dannet i den kulturelle smeltedigelen Glasgow. Gjennom sin melodiøse og fengende musikk er Franz Ferdinand blitt et anerkjent band innen post-punk-revival-bølgen. Siden etableringen i 2002 har bandets besetning gjennomgått noen endringer, men frontfigur Alex Kapranos og bassist Bob Hardy har alltid vært med. I dag består bandet også av Julian Corrie på keyboard, Dino Bardot på gitar, og det nyeste medlemmet, Audrey Tait, som tok plass bak trommene i 2021. Endring til tross; også denne sammensetningen forsøker å utvikle bandets musikalske uttrykk.

Franz Ferdinand har aldri vært så redde for å eksperimentere. Bare bandnavnet i seg selv er vel en bekreftelse på det. Av en eller annen underlig grunn ble de først inspirert av en veddeløpshest ved navn Archduke Ferdinand, angivelig fordi dette navnet ga så god klang i bandmedlemmenes ører. Like fullt er nok denne betegnelsen mer assosiert med den østerriksk-ungarske tronarvingen, Franz Ferdinand. Attentatet mot erkehertugen, som døde av skuddene i Sarajevo, er i ettertid kjent som opptakten til 1. verdenskrig. Koplingen fra dramatisk historisk hendelse via travhest til rockeband er i så måte besnærende, men slik startet altså det hele noen år etter millenniumskiftet.

Nå, etter mer enn to tiår i rampelyset, er Franz Ferdinand klare med sitt sjette album, «The Human Fear». Albumet er innspilt inn AYR Studios, et sted som bandet beskriver som like autentisk og ærlig som musikken de ønsker å formidle. Produksjonen ble ledet av tidligere samarbeidspartner Mark Ralph, som blant annet har vært bidragsyter på albumet «Right Thoughts, Right Words, Right Action» fra 2013. På dette aller nyeste albumet har Franz Ferdinand gått oppskriftsmessig til verks. Resultatet er en samling låter som på et vis forsøker å ivareta deres typiske lydbilde. Om de lykkes er noe helt annet.

Musikken på «The Human Fear» er en blanding av indierock og post-punk preget av smådaff dance-rock. Det skal sies at singler som «Night Or Day» og «Audacious» fortsatt har den kantete intensiteten som kjennetegner deres mer suksessrike utgivelser. Eksempelvis minner taktskiftet på «Audacious» om det klassiske grepet på den drøye tjue år gamle gjennombruddssingelen «Take Me Out». Låta, med det uforglemmelige riffet, regnes fortsatt som en markør fra 2000-tallets indie-bølge, og tross flere album fra da til nå er det nok denne, «This Fire» og «Dark Side Of The Matinée» man ofte sammenlikner alt med i ettertid.

Samtidig gir en låt som «Black Eyelashes» en helt ny dimensjon til lydbildet når greske elementer trekkes inn. Det er selvsagt helt greit at dette ikke er Zorba og Mikis Theodorakis, men innslagene kan kanskje tolkes som en slags hyllest til vokalist Kapranos’ greske røtter. «Build It Up» er også en ganske OK sak, og «Tell Me I Should Stay» er en poplåt som inneholder folkrock-traving og filmatiske tivoliklipp. Disse kombinasjonene gir ikke nødvendigvis topplåter, men det er lov å leke litt. Det blir dog i overkant mye lek på flere av låtene, for selv om Franz Ferdinand forsøker å balansere lekenhet med alvor, viser dette seg å være en vrien øvelse. Derfor framstår en del låter svakere enn de egentlig er. Kort sagt virker elleve låter for mye å gape over her.

«The Human Fear» gir et lite innblikk i eksistensielle temaer som Kapranos har beskrevet som en undersøkelse av hvordan frykt former oss som mennesker. Selv noen år etter pandemien kommer det altså album ut med emner som sosial isolasjon, frykt for å bryte ut av etablerte strukturer og usikkerheten i nære relasjoner. På den annen side er søken etter å leve litt på kanten en del av spenningen med å være menneske. Franz Ferdinands siste album er nok ment som en invitasjon til å konfrontere frykten, omfavne verden og kanskje til og med danse litt i møtet med det ukjente. Til tross for at Franz Ferdinand har laget vesentlig bedre album tidligere, kan særlig det siste uansett være greit å holde fast ved.