Fra arkivet

I 1981 dannet brødrene Gerard og John Langley Bristol-bandet The Blue Aeroplanes sammen med Wojtek Dmochowski, og har siden den gang laget tretten studioalbum. Selv med sin særegne kombinasjon av indie rock, post-punk og art rock, har de levert flere gode album som fortsatt mange ikke kjenner spesielt godt til. Bandets frontfigur, Gerard Langley, gir bandet en distinkt energi gjennom sin spoken word-levering hvor tekstene framstår som levende fortellinger, ofte fylt med flertydig symbolikk og dype refleksjoner. Gjennom karrieren har The Blue Aeroplanes hatt en stadig skiftende besetning. Denne rotasjonen har bidratt til et relativt dynamisk lydbilde. Likevel er de gjenkjennbare, og Gerard Langley kan sies å ha vært den stabile faktoren som har sikret en konsistent visjon bak den kunstneriske utviklingen. Nettopp dette høres greit på bandets seneste album, «Culture Gun», fra 2023,

The Blue Aeroplanes’ musikk er en kombinasjon av spennende melodiske arrangementer og poesi, og det er balansegangen mellom det tilgjengelige og det eksperimentelle som har gjort dem til en kultfavoritt. De er, som allerede hintet, ikke et band for massene, men de som oppdager The Blue Aeroplanes får gjerne et diffust kjærlighetsforhold til musikken. Enten du er på jakt etter lyrisk finesse, gitarbaserte lydlandskaper, eller bare en digg musikalsk opplevelse, er The Blue Aeroplanes et navn verdt å merke seg. Her starter vi med fjerdealbumet «Swagger», så får du velge å la deg lede inn i et univers hvor musikk og tekst smelter sammen på glitrende vis, eller ikke.

Albumet «Swagger» fra 1990 må kunne regnes som bandets mesterverk. Tittelen, som kan oversettes til «selvsikkerhet» eller «stolt framtoning«, reflekterer både musikken og attituden som preger dem. Albumet er produsert av Gil Norton, som også har jobbet med band som Pixies, Echo & The Bunnymen, Foo Fighters og Maxïmo Park, og resultatet er et solid album som er ladet med akkurat passe polert energi. Åpningssporet «Jacket Hangs» er kanskje en av deres mest kjente låter og setter tonen for albumet. Med tidlige R.E.M.-aktige gitarer og Langleys karakteristiske vokalstil, skiller låta seg ut som en klassiker. Apropos R.E.M.; Michael Stipe bidrar med bakgrunnsvokal på «What Is it».

En annen strålende sak er «…And Stones». Dette er et ypperlig valg om man liker The Fall innhyllet i atmosfærisk produksjon. Skulle inspirasjonen fra The Velvet Underground ha slått deg, blir den enda klarere når du hører på «Love Come Around» og «Your Ages». Sistnevnte er nærmest som en «Sweet Jane pt. 2», og det går veldig bra. Det gjør også «Anti-Pretty» som kunne vært inkludert på Lou Reeds «New York»-skive. Det er et stykke fra Bristol til USA, så at engelskmennene også har latt seg inspirere av hjemlige trakter, som eksempelvis Manchester, er ikke så rart når «Careful Boy» framstår som en slags The Smiths-låt på denne skiva. OK, legg godvilja ordentlig til, og la amerikanske R.E.M.s tilsynelatende mandolin fra «Out Of time» krydre litt også, da.

The Blue Aeroplanes kan gjerne sammenliknes med ovennevnte band selv om alle disse garantert har gjort seg mer bemerket i rockehistorien. Spe på med Echo & The Bunnymen, Julian Cope/Teardrop Explodes, Lloyd Cole And The Commotions og The House Of Love, og du har en musikalsk verden å relatere til. Utfordringen til The Blue Aeroplanes er muligens å bli plassert innenfor en enkelt kategori, men la oss kalle musikken deres for en form for post-punk. Uansett er «Swagger» et stilig album med alternativ rock, og et perfekt utgangspunkt for alle som ønsker å utforske bandet ytterligere.