Minimalistisk kosepop

Etter 24 år er den amerikanske indiepop-duoen The Softies tilbake for å smøre øreganger med sin minimalistiske og følsomme musikkstil. Siden 1994 har dette lavmælte bandet, bestående av Rose Melberg og Jen Sbragia, laget jangly kosepop for publikum som liker, nettopp, å kose. Musikken er så pen, snill, melodiøs og smygende at den faller innunder, en ikke altfor omtalt sjanger, cuddlecore. Som om ikke bedroom pop allerede hadde bredt godt om seg som begrep. Det ville kanskje passet albumtittelen også. Uansett appellerer denne varme pop-stilen til enda mer kos, og det funker veldig godt.

Tretti år etter oppstarten er de to medlemmene atter gjenforent. Rose Melberg med fortid i både Tiger Trap og Go Sailor, og Jen Sbragia i All Girl Summer Fun Band, har lang fartstid, men altså kun fire album sammen som The Softies. Dette skyldes ikke bare medlemskap i andre band, men også andre periodevise opphold fra dette prosjektet. Deres nyeste album «The Bed I Made» ble spilt inn i Phil Elverums The Unknown Studio i Anacortes, Washington. Dette studioet, som holder til i en ombygget kirke, er kjent for sin intime atmosfære, og akkurat den settingen passet perfekt til duoens sarte og sjelfulle musikk. Albumet, som består av 14 spor, utforsker temaer som vennskap, tap og kjærlighet, alt framført med The Softies’ karakteristiske harmonier og subtile gitarspill.

Til tross for at Rose Melberg for tiden bor i Vancouver, Canada, og Jen Sbragia i Portland, USA, klarte de å samarbeide på imponerende vis. Dette vitner om både sterk dedikasjon og det dype vennskapet som ligger til grunn for deres musikalske samarbeid. I 2022 mistet begge musikerne sine mødre kort før innspillingen av albumet, «The Bed I Made». I sorgen fant de ytterligere tilbake til musikken og hverandre, og prosessen med å lage dette albumet ble en måte å bearbeide følelsene. Skiva bærer i så måte preg av personlige opplevelser, og viser hvordan kreativitet kan hjelpe mennesker gjennom livets mest utfordrende øyeblikk.

Albumet starter med nydelige «Go Back In Time» og fortsetter med like fine «I Said What I Said». Allerede her begynner referansene å renne på. Dette er blant annet Lisa Loeb-esque med typiske jangle-gitarer som Ducktails pleier å kle sin musikk i. Og der «Tiny Flame» fint kunne vært en Teenage Fanclub-komponert låt, kunne «California Highway 99» vært en låt av Mary Lou Lord. Den enkle formidlingen bygger nesten utelukkende på to elektriske gitarer og Melbergs og Sbragias harmoniske stemmer, noe som gir rom for tekster og melodier til å tre fram i all sin søte sårbarhet. På 90-tallet turnerte de som oppvarmingsband for Elliott Smith, så det er ikke så rart at han også kan dukke opp på assosiasjonsradaren. Legg til The Sundays og vår egen lavmælte duo Kings Of Convenience, og den totale referanseramma bør være grei nok.

Med «The Bed I Made» viser The Softies at musikken deres fortsatt er like relevant som da de først dukket opp på indiepop-scenen for tre tiår siden. Deres evne til å fange opp universelle følelser med enkelhet og eleganse fortsetter å treffe ører som trives med smektende melodier og behagelig stemning. Enten du oppdager dem for første gang eller gjenopplever deres univers, er «The Bed I Made» en lytteopplevelse som bør gi ro i sjelen.