Direkte driv

Helt siden den selvtitulerte albumdebuten for ti år siden, har Philadelphia-baserte Mannequin Pussy markert seg som et ganske så interessant navn på den alternative rockescenen i USA. Med en god evne til å forene punkens intensitet med følelsesmessige lag fra indierock og noise pop, har kvartetten med vokalist Marisa ‘Missy’ Dabice i spissen gjort seg bemerket for mer enn bandnavnet. Kanskje er nettopp det relativt uortodokse navnet noe som betegner denne gjengens impulsive og uttrykksfulle stil, inkludert en uredd tilnærming til kunsten.

I 2010 besto Mannequin Pussy kun av Marisa Dabice på vokal og gitar samt trommeslager Athanasios Paul, før han plutselig ble gitarist og Drew Adler kom inn som ny trommeslager. I dag er det bare Dabice som er igjen av de tidligste konstellasjonene, og det er hennes musikk vi hører på Mannequin Pussys fjerde album «I Got Heaven». Sammen med velrenommerte John Congleton, som har produsert omtrent alt som kan krype og gå av moderne artister innen alternativ rock, har Dabice laget en rimelig solid skive som mikser melodiøs indierock og pop punk med enkelte hardcore-elementer. Dagens besetning, som kompletteres med gitarist Maxine Steen, Kaleen Reading på trommer og Colins ‘Bear’ Regisford på bass, skaper her et dynamisk lydlandskap som strekkes i flere retninger.

Albumet ble spilt inn i Steakhouse Studios i Los Angeles, og rent musikalsk har «I Got Heaven» rikelig med lyd hvor en tredjedel er tilnærmet hardcore punk, som «OK? OK! OK! OK!», «Of Her» og «Aching», og to tredjedeler er pop punk og indierock. Singelen «Nothing Like» har den typiske indierock-lyden, og representerer i så måte de fleste av låtene på skiva. Marisa Dabice kan høres desperat ut i visse tilfeller, men når hun går inn i ekstra mykt modus, som på «I Don’t Know», kjennes det som hun behersker hele det følelsesregisteret. Gjennom hele albumet balanserer Mannequin Pussy mellom kraftfull lyd og mer sårbare øyeblikk. Lytteropplevelsen blir også spesiell fordi det, selv på musikkens aller fredeligste nivå, forekommer en uforutsigbar og urolig nerve i vokalen til Dabice.

Mannequin Pussy virker å være et skiftende dyr som trosser en del konvensjoner, men de er tydelige likevel. Fra begynnelsen som duo til nåværende form som en fullverdig kvartett, har de utviklet seg og overskredet sjangere, og nå framstår de som akkurat passe lidenskapelige og grenseløse. Med «I Got Heaven» viser Mannequin Pussy hvordan energien, et sted mellom Amyl And The Sniffers og Pom Pom Squad, kan formidles ærlig og direkte uten altfor mye snikksnakk.