Bergen Berlin Bergen

Helt i starten av november gjorde loddefjordingene et etterlengtet comeback med sitt femte album, «Rockebyen». Etter ni års stillhet markerer dette albumet en ny æra for Bergen-bandet, som er kjent for sin sjangeroverskridende musikk og kreative tekster. I løpet av 11 spor dykker de ned i musikkens mangfold og byr på en hyllest til rockens ambivalens og benytter samtidig en selvgranskende lupe på livet generelt. Inspirasjonen fra Madchester-scenen på 90-tallet har satt sine spor, og band som Inspiral Carpets, The Charlatans, The Mock Turtles, Happy Mondays og The Stone Roses, som representerte denne og som hadde 80-/90-tallsnattklubben The Hacienda som samlingssted, var noen av dem. Én ting er musikken, en annen ting er stilen; kanskje best eksponert gjennom vokalist Sturle Kvilekval. Mannen er som snytt ut av Greater Manchester med ulike sveiser, bøttehatt og parkas, og en herlig swag. Kvilekval er selvsagt ikke alene. Til sammen har han og de andre følgesvennene; gitarist Jan Henning Buen, trommeslager Jan Eivind Bertelsen og Nam Phuong Nguyen på synth, skapt melodiøs indierock siden 2005. Opprinnelig var Tony Alexander Storm bassist, men han ble erstattet av Kjetil Grimsby Haarr i 2009.

Med «Rockebyen» serverer dagens kvintett et mangefasettert uttrykk og forteller historier om livets opp- og nedturer som musikere og mennesker. Vokalist Sturle Kvilekval har eksempelvis hatt en turbulent reise som tilfører en ekstra dimensjon til bandets musikk. Han har åpent delt om sine utfordringer med rusavhengighet og psykiske helseproblemer, som nesten kostet ham livet. Til blant annet TV2 har Kvilekval fortalt om hallusinasjoner og paranoia som fikk ham til å tro at han levde i et Truman-show der alt han gjorde ble overvåket av plateselskapet. Låta «Iggy Pop» beskriver muligens noe av dette. Med subtile referanser til både punkgudfaren Iggy Pop, som definitivt selv har levd hardt, hans albumtittel fra solodebuten «The Idiot» fra 1977, og filmen om nettopp livet i, og rundt The Hacienda, nemlig «24 Hour Party People», klarer Fjorden Baby! å formidle hvordan man føkker opp alt som Iggy Pops idiot ved å gå på destruktiv autopilot tjuefire timer i døgnet, med et hengende spørsmålstegn om relevansen til en nær sagt landsdekkende kioskkjedes åpningstider. Uansett tolkning; bandet bare gønna på.

«Back In A Mayback» åpner ballet som en comeback-låt med solid bergensk selvtillit, og derfra går det i jevnt tempo. «På Vår Egen Ting» kler synth-teppet vokalen på lekkert vis. Man skal nesten tilbake til den småpsykedeliske eksperimenteringen av 70-tallssynth for å finne tilsvarende varme. Tittelsporet har samme lydbilde, og det er noe befriende med gjennomgående «yeah yeah yeah» og en referanse til Berlin. Et annet ordentlig godspor er «Høyt Oppe». Dette skaper herlig indiepop-følelse med sitt luftige landskap, og man kan ikke fri seg helt fra retro-tanker når vibbene til «You Get What You Give» av New Radicals fra 1998 slår inn. Instrumentalen «Monte Carlo» er en fet brytning midt i skiva. Den tre år gamle singelen «Ikkje Bland Deg Inn» er vel en slags indre motstandslåt mot ytre press og en dose kjærlighetssnurr.

«Spinner Wild» byr på litt annen energi, for melodisk virker det her rett og slett som om veldig tidlig Blur har møtt Rolling Stones’ djevelsympati med et aldri så lite bang samtidig som det tekstmessig synes som The Prodigys «Voodoo People» får bein å gå sammen med Bergens store fotballhelt Roald ‘Kniksen’ Jensen. Dette er like lyrisk gladsyra som Dum Dum Boys’ låtsnekker Kjartan Kristiansens elleville poesi i sine velmaktsdager. «Discodancer» blander rock og dansbare rytmer på en fortreffelig måte, og leker «Sensasjon» virkelig med Lipps Inc. sine synth-toner fra «Funkytown» i samspill med noen andre åttitallspop-aktige saker? Kreativitetens veier er heldigvis uransakelige, selv når man er blitt nykter.

Med «Rockebyen» står selvrefleksjon, gjenoppbygging og håp i fokus, og gjennom hele karrieren har Fjorden Baby! vist en unik evne til å fornye seg uten å miste forbindelsen til sine røtter. Fra den pulserende, ungdommelige energien på de tidlige utgivelsene til den modne ettertenksomheten som preger «Rockebyen», er bandet et bevis på hvordan musikk kan speile livets kontinuerlige utvikling. Fjorden Baby! inviterer med dette på en reise som fanger både rockens heftige øyeblikk og dens mest sårbare sider. Skiva må anses som en aldri så liten gave til trofaste fans, og en påminnelse om hvorfor Fjorden Baby! har hatt en spesiell plass i hjertet av norsk rock på 2000-tallet. Og skulle du bli forvirret over henvisningene til den strålende metropolen Berlin i tittelsporet, er det vel ingen tvil om denne gjengens reelle rockeby alltid vil være Bergen by. Velkommen tilbake!