Stevie Nicks – «Edge Of Seventeen»
(Atlantic Records, 1982)
Stephanie Lynn Nicks er selvsagt best kjent som Stevie Nicks. Denne levende musikklegenden fra Arizona har fascinert generasjoner av lyttere, både som soloartist og som en del av bandet Fleetwood Mac. Med sin bohem-stil, særegne stemme og poetiske tekster har hun skapt en karriere som strekker seg over flere tiår. Hun har ikke bare markert seg som en av rockens mest innflytelsesrike figurer, men bærer, sammen med Patti Smith, også ærestittelen The Priestess Of Rock and Roll. Denne betegnelsen fanger essensen av Nicks’ nesten mytiske vesen i musikkverdenen, preget av spiritualitet og et stilig visuelt uttrykk.
Blant Stevie Nicks’ mange musikalske bidrag står låta «Edge Of Seventeen» som ett av høydepunktene. Utgitt på solodebuten «Bella Donna» i juli 1981, og året etter som tredjesingle fra albumet, har denne kraftfulle låta satt sitt tydelige preg på rockehistorien. Albumet ble en umiddelbar suksess, og låta drives fram av et karakteristisk gitarriff. Dette riffet ble improvisert av Waddy Wachtel, inspirert av rytmene fra The Police-låta «Bring On The Night». Denne kreative tilnærmingen bidro til solid energi og var med på å sikre låtas udødelige appell. Til og med R&B-lyttere bør ha fått med seg dette riffet siden Destiny’s Child fikk lov til å låne det til sin 2001-hit «Bootylicious». I tillegg til riffet, er det selvfølgelig Nicks’ intense vokal og sterke tilstedeværelse som gjør «Edge Of Seventeen» til en klassiker.
Bak tittelen «Edge Of Seventeen» skjuler det seg en historie. Under en samtale med Jane Benyo, som var Tom Pettys første kone, spurte Nicks om når hun hadde møtt ektemannen. Benyo svarte: «at the age of seventeen», men med sin markante sørstatsaksent hørtes det ut som hun sa «the edge of seventeen». Nicks skjønte at hun hadde hørt feil, men ble likevel umiddelbart fengslet av uttrykket og bestemte seg for å bruke dette som tittel på en låt. «Edge Of Seventeen» har et mer alvorlig bakteppe enn bare å være et kalkulert resultat av «misheard lyrics». Låta skulle i utgangspunktet ha noe med ekteparet Petty å gjøre, men ble endret grunnet andre hendelser. Under innspillingsperioden mistet Stevie Nicks både sin onkel Jonathan og musikerkollegaen John Lennon i desember 1980. Lennon var en av hennes største inspirasjonskilder, og hans brutale død satte dype spor. Underveis i skriveprosessen lyttet Nicks til Lennons musikk og bearbeidet sorgen gjennom tekstlinjer som «the words from a poet and a voice from a choir», en rørende hyllest til The Beatles-ikonet. Symbolikken i «the white-winged dove» representerer sjelen som forlater kroppen, som også kan tolkes som et bilde på hennes onkels bortgang.
På konserter fungerer fremdeles «Edge Of Seventeen» som et følelsesmessig høydepunkt. Stevie Nicks innleder ofte framføringen med å dele personlige historier om vennskap, kjærlighet og tap, noe som gir låta en ekstra dimensjon. «Edge Of Seventeen» er en tidløs fortelling om livets motgang og motstandskraft. Gjennom denne låta og resten av sin karriere har Stevie Nicks ikke bare satt sitt preg på rockens historie, men også inspirert generasjoner av artister og lyttere til å finne styrke i musikken.