Nick Cave – «Fifteen Feet of Pure White Snow»
(Mute Records, 2001)
Denne låta fra det ellevte albumet «No More Shall We Part», er et perfekt eksempel på australske Nick Caves evne til å veve sammen mørk lyrikk og melodiske landskaper. Albumet ble spilt inn i, ikke helt ukjente, Abbey Road Studios i London og sluppet for salg våren 2001. Med sin rike historie har studioet vært hjem for utallige innspillinger, og bare det i seg selv virker å være nok til at det musikalske uttrykket her har fått en produksjonskvalitet som fremmer den dramatiske atmosfæren. Skiva ble utgitt på Mute Records, som var en av de mest kjente uavhengige labelene for alternativ rock til de ble oppkjøpt av EMI året etter nettopp denne utgivelsen. Musikkvideoen til låta viser bandet spille live i en bygning som tidligere ble disponert av sentralkomiteen til Kasakhstans kommunistparti, med ulike folk nærmest svevedansende rundt i lokalet, deriblant Pulps frontfigur Jarvis Cocker og Caves landsmenn Jason Donovan og Noah Taylor.
«Fifteen Feet Of Pure White Snow» er en låt som balanserer mellom gothic rock, art rock og dark folk. Den har et langsomt tempo, et melankolsk uttrykk, og nesten filmatisk stemning. Låta bygger seg gradvis opp, og arrangementet er fylt med passe voluminøse elementer som får den til å oppleves som både rolig og stormfull; litt som et lunefullt vinterlandskap. Nick Caves tekstunivers er ofte fylt med religiøse bilder, apokalyptiske visjoner og ofte en følelse av lidelse, og i dette tilfellet kan man muligens tolke snøen som et slags fysisk hinder, et vinterlandskap som står i veien, eller som et metaforisk slør som kan representere de barrierene vi møter i våre egne liv, enten det er snakk om avhengighet, tro, angst eller frykt.
I årene før albumet «No More Shall We Part» ble spilt inn, kjempet nemlig Nick Cave for å bli alkohol- og rusfri, og følelsen av fullstendig isolasjon og strev synliggjøres gjennom ideen om snø som en dualitet. «Fifteen Feet Of Pure White Snow» skildres slik at snøen ikke bare dekker landskapet, men også menneskets indre, og skaper bilder av fremmedgjøring og selvransakelse. Snøen fungerer med andre ord både som en skjerm og et hinder, altså med ytterpunkter som det kalde og naturgitte via tilstand av fysisk og mental desperasjon til det rensende og fornyende. Gjennom elegant dramaturgi og symbolske tekster tar låta oss med på en reise gjennom vinterens ytre og indre landskap, der tro, lidelse og moral veves sammen. Resultatet er gripende der det storslåtte og det intime forenes. Låta står igjen som et lekkert kapittel i Nick Cave And The Bad Seeds’ diskografi. «Fifteen Feet Of Pure White Snow» kan kanskje tolkes som et signaturutrykk, for denne artistens evne til å forvandle mørket til noe uforglemmelig vakkert er, som alltid, upåklagelig.