Becky And The Birds – «Only Music Makes Me Cry Now”
(4AD, 2024)
Kanskje burde dette vært EP nummer tre, og ikke en langspiller?
Den svenske artisten Thea Gustafsson med aliaset Becky And The Birds, har siden sin EP-debut vist fine tendenser ved å kombinere soul, pop, electronica, R&B og ambient til gjenkjennelige lydbilder med egen signatur. Med en solid bakgrunn fra låtskriverakademiet Musikmakarna Songwriters Academy Of Sweden, har Gustafsson fulgt sin egen vei. Jenta fra Örebro har latt seg inspirere av jazz– og soul-platene hun vokste opp med, noe som har resultert i en eiendommelig stil som kombinerer hyppige skifter mellom svevende fjernbolleri og hyperventilering, flytende og flimrende beats, og vokale fraseringseksperimenter det ikke alltid er like enkelt å få grep om. En smule utfordrende, tenker du muligens. Nja, egentlig ikke, men man bør nok være åpen for en del drømmerier og musikalsk snurr.
I 2018 kom altså Becky And The Birds sin selvtitulerte debut-EP, som igjen ble fulgt opp av EP-en «Trasslig» to år senere. Siden da har Thea Gustafsson vist seg å være såpass aktiv at hun har utviklet sitt eget lille univers hvor balansen mellom emosjonelle tekster og god produksjon har resultert i et ganske langt album. Debutskiva «Only Music Makes Me Cry Now», som består av tolv spor, kom i november, og er et verk der Gustafsson har komponert og produsert alle låtene selv. Noen venner i studio har selvsagt bidratt, men det er Gustafsson som har hatt hånda på rattet. Albumets musikalske spekter er ganske bredt med elementer fra jazz, soul, trip-hop i den ene enden til mer nyskapende og leken neo-soul dyppet i hurtiggående, luftige rytmer i den andre enden.
«Only Music Makes Me Cry Now» starter stilig med «Star» og fortsetter med sofistikerte «Anymore». Disse to låtene er klare eksponenter for lydbildene som skal komme etterpå. Her er sampling og boblende vokaler, antydning til trap-rytmer og chille soul-variabler. Alt blandes sammen i et ganske behagelig virvar av lyder. Gustafsson har åpenbart en rekke referanser, og hun tilfører sin særegenhet slik at stempelet sitter godt i den totale lydopplevelsen. Både «To Trust You» og «I Look At The Choices I Made» er strålende eksempler på hennes spenn i det musikalske landskapet. Det er her assosiasjoner til artister som Yaya Bey, Little Simz og The Avalanches slår inn. Man kunne kanskje dratt inn gode gamle Moby og Bent i samme slengen, men det er ikke sikkert hun selv deler disse referansene. Uansett har Gustafsson en evne til å balansere innovasjon med emosjonell resonans, og når den soul-jazza låta «I Made My Baby Cry» toner det hele ned med litt gospelkoring i flekkene, samt at «When She Holds Me» drar over i slags hybrid av Stina Nordenstam og tidlig Bel Canto, og er spennvidden total.
Så er det noe med det som kalles metningspunkt. Etter halvspilt album har du på en måte hørt «alt», og de seks siste låtene er litt som avarter av det man allerede har hørt. Ingen av disse låtene er svake. Det er bare at pirringen i øregangene plutselig bråstopper. Du vet når du har spist den gode desserten og vil ha bittelitt til, men porsjonene som blir servert er så store at du bare ikke orker mer. Det er dessverre litt slik andre halvdel av «Only Music Makes Me Cry Now» oppleves. Men for all del, dette er smakfullt nok til at du sikkert orker litt mer å spise senere på kvelden, eller i alle fall dagen etter.
Med «Only Music Makes Me Cry Now» inviterer Becky And The Birds lytterne til et ganske så friskt lydlandskap hvor ulike sjangere sammensmeltes. Thea Gustafssons kreative grep gjør at atmosfæriske lydtepper veves sammen med fornuft og følelser. Dette gjør hennes musikk både sjangeroverskridende og sterkt personlig. Unikt er det muligens ikke, men det er absolutt stilig nok likevel.
Frontfoto: Playground Norge
