Belgia-bohemen

Warhaus er et belgisk musikkprosjekt ledet av artisten Maarten Devoldere, som noen kanskje kjenner som vokalist i indiebandet Balthazar. Devolderes soloprosjekt, som ble lansert i 2016, er et uttrykk for hans dypereliggende, mer introspektive side og hans forkjærlighet for mørk, poetisk musikk. Warhaus har gjennom årene skapt en særegen lyd som henter inspirasjon fra ikoniske artister som Leonard Cohen, Tom Waits, David Bowie, Nick Cave og Serge Gainsbourg. Denne musikalske arven preger prosjektet med en gjennomgående atmosfære som både er melankolsk og forførende på samme tid. Musikken er med andre ord en form for lavmælt og visebasert art rock hvor tekstene og den småhese snakkesyngingen skaper alternative varianter tuftet på gamle oppskrifter.

Fra debutalbumet «We Fucked A Flame Into Being» til årets «Karaoke Moon», har han nå fire soloutgivelser på samvittigheten. Det første albumet fikk raskt oppmerksomhet grunnet sin poesi og filmatiske stemning. Året etter fulgte et selvtitulert album, hvor Devoldere fortsatte å utvikle sitt musikalske uttrykk. Etter dette ble det en pause på fem år før kom han tilbake med særdeles gode «Ha Ha Heartbreak» i 2022. Den skiva speilet de emosjonelle virkningene som preget Devolderes tilværelse etter et heftig samlivsbrudd. Før dette var det nettopp samarbeidet med daværende kjæreste Sylvie Kreusch som hadde vært en viktig del av Warhaus’ suksess. Hennes vokale bidrag ga låtmaterialet utfyllende tekstur, og dynamikken dem imellom skapte en helt spesiell lyd, helt til kjemien forsvant både relasjonsmessig og musikalsk. Kreusch kan like fullt krediteres for energien på «Ha Ha Heartbreak», der assosiasjoner til en mann med brustent hjerte og passe mørk crooner-stemme formidler følelser i røykfylte lokaler.

På årets «Karaoke Moon» bygger Warhaus videre på forrige albums fundament, med intensjon om å opprettholde den lyriske spenningen og mystikken som var etablert. Nå er det vel å merke et par år siden forrige albums tematikk var sterkt gjeldende, så dette nye albumet markerer et skifte med en mer oppløftende tone. Her råder fortsatt en interessant og hypnotisk atmosfære, men det er mer positivitet å spore selv om Warhaus alltid har et bittersøtt drag over seg. Siden «Ha Ha Heartbreak»-utgivelsen har Devoldere skapt seg en fiktiv muse for å fortelle sine historier om forhold. Dette er en viss Emely. På «Karaoke Moon» går hun igjen både på innledningslåta «Where The Names Are Real», hvor fortellerstemmen erklærer sin kjærlighet til henne, samt avslutningslåta som heter nettopp «Emely». Knirkefritt er det visst ikke i dette forholdet heller, og Devolderes karakter jobber hardt med å opprettholde fasaden og sitt ego; la oss si «mann, 37», som en dag antakelig vil omfavne A4-livet, om han noen gang kommer dit, da. Sjekk spesielt ut «No Surprise», som garantert fyller crooner-kravene, med litt Bryan Ferry-vibber på toppen.

Instrumentalen «Jacky N.» er forresten en fin pianosak akkompagnert av rolige filmdramatiske svingninger. Følelsen her er som om Alan Silvestri, Angelo Badalamenti og Ennio Morricone laller i julemodus, men angivelig er denne lille elegante snutten dedisert Devolderes gudsønn. I sin tilsynelatende rødvinsmarinerte sødme dukker referanser til gamle musikkhistoriske helter opp. Bowie er allerede inkludert i det store bildet, og Jim Morrison har fått sin egen sang. Det vil si; tittelen er «Jim Morrison», men innholdet er av relasjonell intimkarakter. Igjen mistenker vi at Emely er i fokus selv om Devoldere har noen rimelig spesielle beskrivelser av både ritualer fra Papa Ny-Guinea og funderinger rundt egne erfaringer før han involverer seg i nytt forhold.

Maarten Devoldere viderefører Warhaus-prosjektets stil med nattkafé-smygende vokal og dunkle melodilinjer, hvor rytmene mikses med typisk kontinentaleuropeisk stemning. Her danner basisen av akustiske og elektriske gitarer, trommer, bass, koring, strykere, og tidvis også blåsere sammen med tangenter, et subtilt lydbilde. Det er kanskje ikke så rart at dette låter noenlunde likt, for det er, den etter hvert så trofaste produsenten, Jasper Maekelberg som har hatt kontrollen i studio denne gangen også. Produksjonsmessig gjøres omtrent det samme som på to av de tre foregående albumene. Warhaus, med sitt nyeste album «Karaoke Moon», balanserer denne gangen selvransakende poesi med glimt av lys og håp, og den dempete stemningen appellerer fremdeles. Likevel synes dette albumet å være en forlenget skygge av forgjengeren, så konklusjonen er at årets album dessverre ikke når helt opp til akkurat den standarden. Så er det opp til deg å måle «Ha Ha Heartbreak» og «Karaoke Moon» opp mot hverandre. Mulig du liker begge, én eller ingen av dem. Uansett bør du kunne kjenne et kunstnerisk drag i lufta når du spiller skivene, for det er ikke til å komme fra at er noe sensuelt og bohemsk over det hele.