Kim Deal – «Nobody Loves You More»
(4AD, 2024)
En livsbekreftelse som viser Deals evne til å veve sammen glede og fortvilelse, kjærlighet og tap, med en elegant letthet.
Ingen som har fulgt ikoniske Kim Deal gjennom karrieren, ville tenkt at hun skulle solodebutere i en alder av 63. Denne rockedama har solid fartstid, sånn ca. fire tiår på den alternative musikkscenen, så at «Nobody Loves You More» kommer først nå, er jo egentlig ganske vilt. Kim Deal er mest kjent som medgrunnlegger og bassist i Pixies. Hun var også medvokalist i bandet, og hennes småhese, men likevel myke stemme, markerte hun seg tidlig på låter som «Gigantic» og «Monkey Gone To Heaven». Selv om Deal forlot Pixies på 90-tallet, returnerte hun i 2004 og var da med til 2013, før hun igjen gikk egne veier. Parallelt med hennes første Pixies-periode etablerte hun The Breeders med Throwing Muses-medlemmet Tanya Donelly. Albumet «Pod» var et faktum før Donelly forlot The Breeders for å satse på sitt nye band Belly. Fra da av var Kim Deal den ubestridte lederen i The Breeders, og med tvillingsøster Kelley fikk «The Breeders» massiv suksess med albumet «Last Splash» i 1993, hvor singelen «Cannonball» er blitt en moderne klassiker. The Amps var også et Deal-prosjekt, men mindre kjent og med kortere levetid.
Man kunne kanskje tenkt at Kim Deal ville gjenoppta sin effektive noise pop med «Nobody Loves You More», men akkurat det er hun rimelig langt unna her. Vel å merke er det tilløp til litt grønsja saker og en anelse gitarvreng, men denne skiva er så mye mer enn som så. Rent musikalsk er Kim Deal kompromissløs, for der sikkert flere forventer forlengelse av fortiden i det musikalske landskapet, kan det allerede nå avsløres at dette albumet er like variert, fargerikt og uforutsigbart som resultatet av en veltet smågodthylle under Black Friday-kaoset. Skiva framstår snarere som en samling av separate ideer enn en tematisk gjennomgående fortelling. Rød tråd, hva er det? Hvem bryr seg? Når Deal serverer et såpass eklektisk lydbilde, er det bare la seg fascinere. Hun virker fornøyd og synes samtidig å ha forsonet seg med en del hendelser gjennom livet.
Tittelsporet, som innleder albumet, bærer bud om stemninger vi har hørt tidligere; spesielt sammen med Tanya Donelly i regi av This Mortal Coil-konseptet. Låta svinger fra å være helt nedpå til å ha noen plutselige oppstemte blåserrekker innimellom. Apropos duoen Deal/Donelly, så minner «Are You Mine» veldig om hvordan Chris Bell-coveren «You And Your Sister» ble formidlet en gang i tiden, bortsett fra at denne låta handler om Deals demente mor, som lurer på om Kim er hennes datter. «Coast», er en merkelig låt med karibiske vibber og ørsmå ska-elementer. Og for å sette et ekstra irrelevant kirsebær på toppen av kaka, må det bare tillegges at dersom Kim Deal og Debbie Harry hadde diskutert «The Tide Is High», ville det muligens streifet dem at «Coast» ikke bare er den fjerne slektningen til 1980-schlägeren. Dette er en bastardbryllupsband-versjon av Blondie-hiten. Litt mer fart er det i låter som «Crystal Breath» og «Disobedience», og her høres gitarkompene ut som i Pixies/The Breeders-æraen. «Summerland» skal visstnok være inspirert av barndomsferier i Florida Keys, og som en avslutning finner vi «A Good Time Pushed», med storbandarrangementer og filmatiske innslag. Låta i seg selv framstår som en ganske god oppsummering av hele skiva; altså en fin lytteopplevelse av elleve rimelig forskjellige låter.
Produksjonen av «Nobody Loves You More» skal ha vært en omfattende prosess, men med hjelp fra den relativt nylig avdøde lydteknikeren Steve Albini, som både produserte Pixies’ debutalbum «Surfer Rosa» og The Breeders sitt første album, samt bidrag fra blant annet artister som Teenage Fanclubs Raymond McGinley og tidligere The Breeders-trommis Britt Walford, har Kim Deal skapt et album som føles mer som en kunstnerisk reise enn en musikalsk helhet. Skiva kombinerer storslått orkestrering med intime tekster, og selve albumcoveret, som viser Deal drivende til havs med en flamingo og gitar, skal visstnok være en slags hyllest til performance-kunstneren Bas Jan Aders verk «In Search Of The Miraculous». Ader forlot Los Angeles i en liten seilbåt i 1975. Båten ble funnet ved Irland året etter, men nederlenderen kom aldri til rette. Tolkningen her er at bildet symboliserer Kim Deals kunstneriske uavhengighet og musikalske utforskertrang. Gjennom hele sin karriere har Deal nektet å la seg definere av normer, og med dette albumet bekrefter hun nettopp det.
Frontfoto: Steve Gullick
