Dødsdreven

To år etter forrige gode, men ganske så annerledes album «Chloë And The Next 20th Century», har Josh Tillman alias Father John Misty navigert seg tilbake til det halvsymfoniske og poetiske indierock-universet. Tidligere i karrieren har akkurat denne musikalske innfallsvinkelen best vært representert gjennom de strålende skivene «Pure Comedy» og «God’s Favorite Customer». Den første av disse har ordentlige skråblikk av noen samfunns- og livsbetraktninger uten å være på kjærlighetssporet, kanskje utenom «Smoochie», mens den andre er mye mer åpen og personlig med flere vanvittig fine låter, som blant annet «Dumb Enough To Try» og «The Palace». Noen selvironiske og selvransakende spor var det også plass til, og det med god grunn. Årets utgivelse «Mahashmashana» er en frisk blanding av disse to, både tematisk og musikalsk.

I år blir det enda mer av forfall enn bare ironiske blikk som på foregående album, der samtidens SoMe- og tidsklemmekritiske forhold blant annet ble eksemplifisert gjennom «The Dying Man». Denne gangen blir vi med på en særdeles utforskende reise gjennom trøblete livserfaring, introspeksjon og dødsritualer. Albumtittelen virker å være sammensatt av ordene «maha» som visstnok betyr stor, og «shmashana» som på sanskrit skal bety noe sånt som krematorium. Tittelen «Mahashmashana» kan derfor her tolkes som «stort kremasjonssted». Muligens morbid, men vestlige artisters fascinasjon for østlige kulturer er intet nytt. At Father John Misty i så måte formidler tematikken rundt døden som overgangsrite og endelig slutt, er egentlig ikke overraskende gitt hans egne opplevelser i senere tid. I hinduistisk tradisjon er altså «shmashana» et kremasjonssted, ofte lokalisert langs elver, som eksempelvis Ganges. Dette anses som et hellig sted der sjelen forlater kroppen for å forberede seg på neste fase. Ved å bruke denne symbolikken tillegger Father John Misty albumet en aura av mystikk samtidig som han formidler lyrikken på en fortreffelig måte.

I motsetning til mange andre artister, som gjerne velger å legge sitt epos mot slutten av et album, åpnes «Mahashmashana» med det omfattende tittelsporet på nesten ti minutter. Låta dirigerer kursen for de sju resterende fortellingene som her beskriver menneskets livssyklus. Det er ikke bare østlige skikker som er representert på denne skiva. På den lett heseblesende singelen «She Cleans Up», dukker sågar bibelske referanser opp i en ellers så profan tekst. På toppen av det hele fornemmes en lett eim av Genesis’ «I Can’t Dance»-energi. Tross sedvanlig poetisk snurrighet, kunne den ellers så dyktige Josh Tillman fint droppet denne låta fra skiva. Den er sikkert artig som et alternativt live-innslag, men utover det; et merkelig valg her. Apropos Josh Tillman; selvsagt har Father John Misty-karakterens opphavsmann en låt som nettopp omtaler ham selv i tredjeperson. «Josh Tillman And The Accidental Dose» er ikke like sprø som «Mr. Tillman» fra «God’s Favorite Customer», men refleksjonene om selvmedisinering for å få bukt med angst og depresjon gir et godt bilde av Tillmans personlige utfordringer. Med tekstmessig referanse til et Van Morrison-album og den klassiske Lille Trille-setningen «all the kings horses, all the kings men», får man inntrykk av at Tillman personlig har følelsen av aldri helt å bli seg selv igjen.

Vakre «Mental Health» må nesten sies å være ett av høydepunktene. Dette er Father John Misty på sitt beste. Med smektende melodilinjer og lekkert arrangement, er det nesten underlig hvor behagelig det går an utdype ytterligere om mentalhelseproblemer. «Screamland» innledes med at optimisten sverger til at håpet er det siste om dør, og «Being You» er også en rolig og funderende låt med små drypp av jazz-saksofoner. Litt mer saksofon skal det bli, men aller mest er «I Guess Time Just Makes Fools Of Us All» en uptempo-rytmisk sak som fremmer den tilsynelatende lekne scenematadoren. Dog er teksten alt annet enn leken. Med linjer som «most of us old men die in the firing line / just waiting for our number to be called», illustreres det at med tiden vandrer vi alle mer eller mindre bevisste mot dødsriket. Melodisk minner alle disse låtene mye om stemningen på albumene som nevnes innledningsvis, mens den lavmælte avslutningen, «Summer’s Gone», med sine atmosfæriske mellomkrigstidsstrykere og dempet piano, er en låt som fint kunne sneket seg inn på forrige Chloë-utgivelse.

Father John Mistys «Mahashmashana», som er produsert av Drew Erickson, Josh Tillman selv, og hans gode venn og medmusikant Jonathan Wilson, består av åtte spor som utforsker spennende emner som på elegant vis berører menneskets livsløp og endelikt. Albumet forener vestlig musikk med blant annet østlig filosofi; en kombinasjon som skaper nysgjerrighet når musikalske finurligheter og eksistensialistiske funderinger er gjennomgående. Selv om denne, la oss kalle det, art-rock-langspilleren ikke er den aller sterkeste i amerikanerens solide diskografi, er denne Father John Misty-leveransen, som vanlig, absolutt mer enn god nok.

Frontfoto: Brent Goldman