Melodiske madrileñas

Hinds er en interessant indierock-duo fra Madrid som slapp sitt fjerde studioalbum tidligere i høst. Bandet som ble startet i 2011 av Carlotta Cosials og Ana García Perrote, kalte seg opprinnelig Deers, men i 2015 fant det canadiske bandet The Dears det for godt å skape rettighetsmas grunnet navnet. Da bestemte duoen seg for å skifte navn til Hinds, som betyr hunnhjort på engelsk. De var jenter og ville fortsatt være hjorter, og navneendringen ble kjapt akseptert av fansen, som begeistret begynte å rope ¡Viva Hinds! på konsertene for å vise sin støtte. Ni år senere var det altså på tide å gi ut et album som nettopp heter «Viva Hinds».

Spanjolenes melodiøse garasjerock-lyd, med innslag av lo-fi fikk raskt oppmerksomhet av folk som dro inspirasjonskortet til relativt store eksponenter for god skrangling; nemlig Velvet Underground og The Strokes. Særlig spor av Velvet Underground kan høres på debutalbumet «Leave Me Alone» fra 2016. Både musikken og bandet har hatt noen varierende uttrykk. I starten var nåværende duo samme duo som i dag, men bandet har også vært en kvartett hvor bassist Ade Martín og den nederlandske trommeslageren Amber Grimbergen var medlemmer en periode. Begge disse forlot bandet mot slutten av 2022, så da vendte Hinds tilbake til tospannet. Tross endringene, har Cosials og Perrote vist evne til å tilpasse seg, og med «Viva Hinds», har de kommet opp med en energi som minner om en god miks av de eldre kjenningene Voice Of The Beehive, Transvision Vamp, The Primitives og The Go-Go’s. Like fullt er Hinds sannsynligvis mer relatert til nåtidsartister som The Last Dinner Party, Pom Pom Squad, Illuminati Hotties og The Beths. Samme kan det være, for denne lyden kan du ha med deg uansett tiår.

«Viva Hinds» er deres første album siden lekne «The Prettiest Curse» som kom ut for fire år siden. Offisielt består den nye skiva av ti svært melodiøse spor, og dette er skikkelig kvikk indiepoprock som svinger mellom grensen til tyggegummirosa og garasjegrått. Produsert av tidligere trommeslager i The Vaccines, Pete Robertson, utforsker albumet en rik palett av lyder, fra pianolyd og svevende synther til trommemaskiner som gir rytmisk dybde. Skiva gjestes av ingen ringere enn Beck Hansen på den kule låta «Boom Boom Back», og Grian Chatten fra Fontaines D.C. bidrar på deilige «Stranger». Denne låta ville faktisk passet rett inn på Chattens soloskive fra i fjor, «Chaos For The Fly». Disse samarbeidene viser Hinds’ evne til å tiltrekke seg ulike relasjoner, men dette bør egentlig ikke være så overraskende fordi disse damene er allerede blitt oppdaget av flere indie-travere som The Libertines, nevnte The Vaccines og Primal Screams Bobby Gillespie.

Singelen «Coffee» hørte du muligens i begynnelsen av dette året. Det er en smule The Murmurs over låta, og den funker fortsatt. «Superstar» går også i et poprock-spor, og her er det 80-tallsynth å finne i flekkene samtidig som vi, med i overkant godvilje, legger inn en tolkning som snikhyller Lou Reed med partiet «do-do, do-do-do-do-do-do, do-do»…neida, rytmikken på «do-ene» er ikke den samme som på «Walk On The Wild Side», men er det virkelig helt utafor å tankeleke litt her når Velvet Underground er en av inspirasjonskildene? Kanskje, kanskje ikke. Man vet aldri med Hinds som allerede har gjort en artig cover av The Clash sin…trommevirvel…selvsagt «Spanish Bombs» fra det legendariske «London Calling»-albumet. Uansett er låter som «Hi, How Are You» og «The Bed, The Room, The Rain And You» fengende på hver sin måte, og hører du på denne skiva digitalt, kan det herved avsløres at bonussporet «Bats» er en strålende discopop-låt som du gjerne kan legge inn på spillelista di til nyttårsaften, eller, enda bedre, konservere den godt til våren. For når sola titter fram igjen, er det nettopp en slik låt du gjerne vil ha snurrende i øregangene dine. Hvis du er glad i lysere tider og tilsvarende musikk, da.

«Viva Hinds» er et album man blir i godt humør av. Dette er spenstig lyd hvor Hinds viser at de mestrer kunsten å rocke opp poplåtene sine med en touch av garasjepreg der fuzzy og smågrønsja gitarer lett akkompagnerer Cosials’ og Perrotes vokaler. Gjennom vennskap, kjærlighet og kunstnerisk frihet, har las madrileñas skapt et brillefint album som minner oss om hvorfor vi innimellom trenger nytt popmateriale som er inspirert av tidligere tider. Det er rett og slett for å lose oss trygt inn i den musikalske framtiden.