Funky skapertrang

Det skotske rockebandet Primal Scream, med røtter i Glasgows musikkmiljø, har vært en kreativ kraft innen indierocken i flere tiår. Bandet ble grunnlagt allerede i 1982 av den karismatiske frontfiguren Bobby Gillespie og gitarkompisen Jim Beattie. Duoen utvidet etter hvert besetningen, og debutalbumet «Sonic Flower Groove» kom i 1987. Selv om multiinstrumentalist Bobby Gillespie både var trommeslager i The Jesus And Mary Chain, hvor han blant annet bidro på deres debutalbum «Psychocandy», samt en periode bassist i The Wake, stoppet ikke Primal Scream-prosjektet opp. Jim og William Reid i The Jesus And Mary Chain ga Gillespie et ultimatum, og ville at han skulle konsentrere seg om deres band. Gillespie valgte Primal Scream da The Jesus And Mary Chain nettopp var Reid-brødrenes band.

Da Beattie, som gikk under artistnavnet Jim Navajo, hadde forlatt Primal Scream etter debutskiva, var det duket for den selvtitulerte oppfølgeren to år senere. Denne var hardere i uttrykket, men bandet lyktes egentlig ikke med å skru seg ordentlig sammen før det faktiske gjennombruddet kom i 1991. Den moderne klassikeren «Screamadelica» var et album som ikke bare definerte bandet, men også revolusjonerte indie-dance-sjangeren. Ved å smelte sammen rock, house og dub, skapte Primal Scream et tidløst verk. Senere skulle av de en eller annen grunn plutselig gjøre den mer amerikaniserte skiva «Give Out But Don’t Give Up» som baserte seg på tradisjonell rock og blues. Joda, låter som «Rocks» og «Jailbird» svinger, men det er ikke som «Movin’ On Up» og dens like. Albumet «Vanishing Point» var derimot en opptur med innslag av neo-psychedelia, electronica og krautrock. Igjen viste Primal Scream seg som innovatører, men etter politisk ladete «XTRMNTR», hvor electronica, noise rock og industrial ble smeltet sammen til en relativt aggressiv materie, har det vært ganske tynt. Primal Scream har gitt ut flere album siden, og de har alltid hatt en spennende låt eller to på lur, men et skikkelig solid album har latt vente på seg siden årtusenskiftet.

Den nåværende besetningen med vokalist Bobby Gillespie, gitarist Andrew Innes, bassist Simone Marie Butler og trommeslager Darrin Mooney deler visjonen om å utfordre og engasjere, så hva passer vel bedre enn å gi det et nytt forsøk åtte år etter forrige utgivelse, «Chaosmosis»? Tidligere denne måneden slapp altså Primal Scream sitt tolvte studioalbum, «Come Ahead». Med den irske produsenten David Holmes på laget, har bandet kommet opp med nok en eksperimentell variant. Denne gangen kombineres gospel, funk og disco med elektroniske undertoner og noen små rockeforsøk på si. Dette er ganske fengende en stund, men så avtar begeistringen et stykke ut i sporlista. Det skal dog sies at Gillespie & Co fremdeles har evnen til å skape lydbilder som skiller seg ut.

«Come Ahead» byr på flere høydepunkter, og med gospelåpningen «Ready To Go Home» som gradvis går over til electro-disco med orkestrale elementer, skrus forventningene fort opp. Og når funky «Love Insurrection» mer eller mindre kanaliserer funk-nestorer som Curtis Mayfield og Isaac Hayes, rykker det greit i trampelabben. Her er deilige rytmiske 70-tallsvibber drapert i lyden av tverrfløyter og disco-strykere. Mye av det samme arrangementet finnes også på «Innocent Money». Denne låta er ikke like god, men den svinger brukbart likevel. «Heal Yourself» har derimot en annen struktur. Dette er en form for easy listening med behagelige elektroniske svevetepper. Med «Circus Of Life» slår hippiefunken inn. Denne låter omtrent slik man kan forestille seg at en blanding av «Hair» sin filmmusikkstemning og en vilkårlig Parliament- eller Funkadelic-låt burde kunne framstå. Det er i grunn mye funky og gøy å finne på denne skiva. Unntakene er selvsagt der, og det er helt OK. Det som ikke er like OK, er «False Flags», for den låta er bare irriterende og lang. Irriterende lang, faktisk.

Med «Come Ahead» demonstrerer Primal Scream nok en gang sin evne til å omfavne forandring. Albumet, som hovedsakelig henter inspirasjon fra 70-tallsfunk, er samtidig fylt med nåtidens energi. Gjennom hele sin karriere har bandet vist en imponerende evne til å navigere mellom ulike musikalske uttrykk, som fra elektropopens og indierockens territorier til de pulserende rytmene i house og annen energisk dansemusikk. Primal Screams signaturstil som, kort oppsummert, altså kombinerer dansbar rock med psykedeliske og elektroniske elementer, samt alt annet de kommer på av viderverdigheter underveis, gir dem en ganske gøyal posisjon i musikkhistorien. «Come Ahead» er definitivt ikke perfekt, men Primal Scream viser i hvert fall at lidenskapen for endring fortsatt brenner sterkt.