The Barbarians Of California – «And Now I’m Just Gnashing My Teeth»
(Barbarians Of California, 2024)
Ikke for folk som søker sjelefred.
Vi kan like gjerne si det med en gang; The Barbarians Of California fra Los Angeles er neppe for folk med behov for ro og fred. Se for deg System Of A Down med Johnny Rotten/John Lydon fra Sex Pistols/Public Image Limited som gjestevokalist, så har du omtrent landskapet for utagerende musikk. Dette er punk-metal med flere lag, og førsteinntrykket er derfor rimelig intenst. Likevel oppleves dette som ganske så intelligent skranglemusikk hvis man bare kommer seg gjennom første vegg av lyder.
Bandets gitarist Eric Stenman jobber til vanlig som produsent, og han har produsert album for det amerikanske velsmurte rockebandet AWOLNATION. Tilfeldigvis har han også laget massevis av instrumentale låter for egen glede i en tiårs tid. Som produsent ble han godt kjent med frontmannen til AWOLNATION, Aron Bruno. Og Bruno var nysgjerrig på å høre gjennom noen av demoene Stenman hadde laget. Bruno likte alt han hørte, og overtalte trommeslager Isaac Carpenter og gitarist Zach Irons fra AWOLNATION til å bli med på prosjektet, som dermed kan kalles et sideprosjekt til nettopp AWOLNATION. Skal man finne noe som ligner på uttrykket til The Barbarians Of California, må vi se i retning av oppløste Every Time I Die (blant annet omtalt her). Det er mye av det samme punk-metal-uttrykket i musikken, men The Barbarians Of California er noen knepp råere med årets utgivelse «And Now I’m Just Gnashing My Teeth».
Det åpner med lekne «The Library», som dundrer av gårde med et blytungt riff og en tekst man kan humre av. «No Sir, I Won’t Wear Your Jacket» er betydelig mer kaotisk til å begynne med, men åpner seg mer opp etter hvert. Hvis Biohazard og Body Count med Ice-T slo seg sammen, kunne vi vært i nærheten her. Ellers er det ikke mye musikk i dag som ligner dette musikalske uttrykket. «Bazooka» er også blytung, der bass og gitar durer i samme retning. Heftig klang på forvrengt vokal kan minne om noen av Rage Against The Machine-låtene vi fikk servert på «The Battle Of Los Angeles»-skiva.
«Three Letters» er også en leken sak, der det lefles med flere sjangre og uttrykk i en og samme låt. Det kan hende den er inspirert av System Of A Down, for den fungerer uansett som en liten pustepause fra det mest intense. Ikke at låta ikke er intens, men variasjonene skiller seg ut i låtsamlingen. «By The Time I Get To Mexico» drar tankene mot Green Jelly-låta «Three Little Pigs» fra 90-tallet, om enn bare en liten stund, for plutselig er vi på helt andre vidder, der innslag av rap-rock og alternative metal plutselig driver låta. «Far Out, Bro» avslutter albumet på heseblesende vis i en slags punk-rock-galopp uten særlig mange pust i bakken. Tidligere referanse til System Of A Down melder seg igjen, for Aron Bruno har noen vokale variasjoner som Serj Tankian også har.
Ambisjonene til The Barbarians Of California var å lage musikk vennene deres ville digge rått. Bandet skal etter sigende være såpass fornøyde med prosessen og mottagelsen, at de vil lage mer musikk i fremtiden også. Det synes vi høres ut som en god idé, for selv om dette er relativt intense saker, er lydbildet like fullt svært interessant med heftig energi i hver eneste låt. Vi lander her på en frisk 8.
