Moden musikk

Sophia Regina Allison er det egentlige navnet på den 27 år gamle og Nashville-baserte indie-artisten Soccer Mommy. Hun ble født i Zürich i Sveits, men familien hennes flyttet til USA da hun var barn. Allerede som seksåring begynte Allison å spille gitar, og i løpet av oppveksten utviklet hun sitt talent ved å formidle følelser gjennom musikk. I 2015 begynte hun å dele sine første hjemmesnekrete innspillinger på Bandcamp-plattformen under artistnavnet Soccer Mommy. Fra da av tok det ikke så lang tid før musikken hennes tiltrakk seg dedikerte lyttere. De to neste årene kom demoskiva, «For Young Hearts», og en slags samler, «Collection», ut på labelet Fat Possum. Den siste av dem var en samling av bearbeidete låter som først så dagens lys på nettopp Bandcamp. På Fat Possum kom også hennes ordentlige debutalbum «Clean» i 2018, og etter det har Soccer Mommy utgitt album annethvert år på dagens label, Loma Vista.

Årets utgivelse «Evergreen», som da blir Soccer Mommys fjerde album, er for første gang blitt produsert av Ben H. Allen III, som også er kjent for sitt arbeid med band som Deerhunter og Animal Collective. Innspillingen fant sted i Maze Studios i Atlanta, og produksjonen her har åpenbare voksenpop-tendenser. Musikken til Soccer Mommy har vært innom flere subsjangere i indie-landskapet, som lo-fi, jangle pop, indierock og bedroom pop, og «Evergreen» framstår som en logisk fusjon av disse. Alle hennes fire studioalbum balanserer mellom denne indiemelodiske-miksen og søt melankoli. Denne gangen er den siste ingrediensen spesielt tydelig, for nå synes de ærlige tekstene å ha satt seg som en slags signatur.

«Evergreen» starter med singelen «Lost», som er en fin og lavmælt låt i beste Phoebe Bridgers-stil, etterfulgt av enda to singler, «M» og «Driver», som begge gradvis øker nivået av indierock-elementer. Her er det antydninger til Elliott Smith og Matthew Sweet, og når Soccer Mommy og Phoebe Bridgers i tillegg synes å være musikalske tvillingsjeler uten at de kopierer hverandre, virker Sophia Allison å ha truffet godt med eget lydbilde. Det er likevel ikke disse singlene som er høydepunktene. «Abigail», som ligger i Mitski/Japanese Breakfast-sjiktet, er derimot en single som virkelig er verdt lytte på. Det samme er «Some Sunny Day», som har den interessante hybridstemningen av norske Velvet Belly og American Football. I tillegg koser «Changes» og «Thinking Of You» behagelig i øregangene med sine flytende harmonier. Melodisk og strukturelt minner før øvrig «Dreaming Of Falling» og «Salt In Wound» en del om Snail Mail.

Selv om det tar noen gjennomspillinger før nyansene blir mer framtredende, er det ingen tvil om at «Evergreen» jevnt over er en ganske så god skive med sine innslag av både akustiske og jangly gitarer, samt noen strykere. Tematisk navigerer Soccer Mommy gjennom sorg, tap og håp, og hun framfører disse emosjonene på en uttrykksfull, og muligens selvterapeutisk, måte. Med årets relativt myke tilnærming, skiller dette albumet seg fra tidligere utgivelser gjennom redusert behov for eksperimentering av produksjonsteknikker og medførende lydsnurr, til fordel for en mer nedstrippet stil som gir tekstene større plass. Alt i alt oppleves «Evergreen» som et gjennomtenkt og solid utført håndverk uten at langspilleren på noen måte tar av, men det er selvfølgelig heller ikke planen her.