Smeltende metall

Better Lovers fra Buffalo i New York leverer høyoktan-metall på dette debutalbumet, og det er kanskje ikke veldig overraskende for oss som snappet opp EP-en «God Made Me An Animal» i 2023. Bandet er intet mindre enn en supergruppe, etablert i kjølvannet av Every Time I Die sin oppløsning i 2023. «Supergruppe» er et interessant begrep, men normal praksis er at relativt gode medlemmer fra andre band samler seg om å bidra til liv i et sideprosjekt. I denne konstellasjonen er Greg Puciato fra The Dillinger Escape Plan, Jordan Buckley, Steve Micciche og Clayton Holyoak fra Every Time I Die, samt produsent og gitarist Will Putney fra Fit For An Autopsy, bandets mer eller mindre kjente musikanter.

Denne gjengen opererer i den røffere delen av metal-sjangeren på de fleste av albumets låter, men samtidig med noen musikalske avsporinger. Den observante leser/lytter vil muligens dra kjensel på både form og uttrykk underveis, og det er i så fall ikke så rart. Vokalist Greg Puciato synger nemlig også for en annen såkalt supergruppe, nemlig Killer Be Killed. Her leker han blant annet med Max Cavalera, som er mest kjent fra Sepultura og Soulfly, Troy Sanders fra Mastodon og Gone Is Gone, og Ben Koller fra Converge og Mutoid Man. Nettopp det at disse supergruppemedlemmene har vært med på så mye forskjellig, farger rimelig greit av i musikken som presenteres.

Åpningssporet «Lie Between The Lines» har Soulfly-aktige riff som dundrende bakteppe, akkompagnert av Puciato sin råe vokal. Det åpner med andre ord med et skikkelig brak, og fortsetter med flat pedal på «Your Misplaced Self», før «A White Horse Covered In Blood» dukker opp med stilbrytende punkrock-toner med noen hint i retning av Queens Of The Stone Age. Med vreng på vokalen blir det akkurat passe skranglete til å få plass under nevnte sjangerparaply. «Future Myopia» er en funky basstung lek med rytmer, og kunne fort vært innslag i Faith No More-vokalist Mike Pattons mange sideprosjekter, som eksempelvis Mr. Bungle og Tomahawk.

En av de bedre låtene er «Deliver Us From Life» som fanger Killer Be Killed sitt lydbilde ypperlig, dog uten Troy Sanders sin basstunge gjesterøst. «At All Times» løsner opp i noen foregående hardtslående låter, og må kategoriseres som en ballade i forhold til mye av det andre som serveres på «Highly Irresponsible». «Love As An Act Of Rebellion» avslutter albumet som det startet, altså med kuler og krutt. Her er det umulig ikke å tenke på Faith No More sine tyngste bidrag, selv om dette er enda tyngre. Bassingen, vokalen og riffingen i bakgrunnen, utgjør uansett solide referanser, og gir en bra avslutning på et heseblesende bidrag fra disse relativt profilerte utøverne av gloheit og smeltende metall.

Å spille hele albumet i ett, er hverken bra for øreganger eller mental balanse. Man kan rett og slett bli litt amper etter 35 minutter med så mye musikalsk aggresjon. Angrip heller dette som med tran eller tyrkisk pepper-shots; ikke alt på en gang. Volumet blåses like fullt til velfortjente 8, rock on!