Ventetiden er over

The Cure er et av de mest innflytelsesrike post-punk/goth rock-bandene som fortsatt holder det gående, og nå, 16 år etter forrige album, «4:13 Dream», har Robert Smith og hans kumpaner endelig fått ut blodferske «Songs Of A Lost World». Det er snart femti år siden The Cure startet opp i Crawley i England, og det er 35 år siden de fikk verdensherredømme med briljante «Disintegration». Musikken har selvsagt variert noe gjennom alle disse årene, men fundamentet av gotisk rock, post-punk og new wave gjelder fortsatt. Med sin melankolske og samtidig heftige stil har bandet skapt en ikonisk uttrykksform. Selv om The Cures besetning har endret seg oppigjennom, er frontfigur Robert Smith bandets udiskutable leder. Uten hans tilstedeværelse, finnes det ingen kur. For Mr. Smith har alltid, som låtskriver, vokalist og gitarist, vært hjernen, hjertet og sjelen i The Cure.

The Cures utgivelser teller nå hele 14 studioalbum, inkludert «Songs Of A Lost World», og gjennom en karriere som altså snart har vart et halvt århundre, har de åpenbart påvirket rockehistorien i sin helhet. Debutalbumet «Three Imaginary Boys» fra 1979 og oppfølgeren «Seventeen Seconds» året etter, plasserte The Cure greit på post-punk-kartet med sine etter hvert så atmosfæriske goth rock-innslag. Samme år kom også den eklektiske samleren «Boys Don’t Cry» etterfulgt av et par skiver til. Fra midten av 80-tallet viste albumene «The Head On The Door», «Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me» og ikke minst «Disintegration», ytterligere hva The Cure var gode for. Særlig sistnevnte av disse skivene, og påfølgende «Wish» som kom litt innpå 90-tallet, nådde et større publikum. Låter som «Lovesong», Lullaby» og «Fascination Street» hadde alle mye av det gamle gotiske i seg, mens «Friday I’m In Love» ble en mainstream-favoritt. Vi lar historien være, for etter såpass lang tid, er altså The Cure ute med et brillefint album som på sedvanlig vis søker rundt i musikalske skyggesider. Albumet er, ironisk nok, en fest av eksistensielle utfordringer og mørke emosjoner.

«Songs Of A Lost World» virker mest som et personlig Smith-album som tar for seg emner relatert til døden. Tapene av familiemedlemmer, som begge foreldrene og broren Richard, har påvirket stemningen på skiva. Det virker kanskje merkelig å uttrykke følgende, men Robert Smiths gjenkjennelige, tidvis gråtkvalte, vokal, gir tematikken en ekstra effekt. Skivas åpningsspor er den nesten sju minutter lange singelen «Alone», og umiddelbart føles vibbene av post-punk-vennene Cocteau Twins i lydbildet. I tillegg er det noe av The Waterboys’ tidligste post-punk-stemninger som synes å ha sneket seg inn. Den dystre teksten, som skal være inspirert av 1800-tallspoeten Ernest Dowsons dikt «Dregs», sier vel det meste om Smiths sinnstilstand. Men for en deilig start på et solid album bestående av åtte låter fordelt på cirka femti minutter. Og mer skal det bli.

På «And Nothing Lasts Forever» deler Smith ideen om løftet om å være til stede ved en nær person på dødsleiet. Et annet sterkt øyeblikk er låta «I Can Never Say Goodbye», som ble skrevet i forbindelse med brorens død. Her kan det virke som Robert Smith forbanner skjebnen som rammet broren med setningen «something wicked this way comes / to steal away my brother’s life». Flere av låtene minner om fylden og stemningen vi finner på «Disintegration», og en annen single, «A Fragile Thing», er nettopp en slik låt som. Dessuten gir «Warsong» og «Drone: NoDrone» følelsen av fuzzy avartstemninger fra tidligere låter, som nevnte «Lullaby» og «Hot Hot Hot». Albumet avsluttes passende nok med episke «Endsong» som varer i over ti minutter. Denne er i prinsippet inspirert av enkelte minner fra Smiths oppvekst, hvor det meste i hans verdensbilde virket å gå framover, inntil et stykke ut i tenårene, hvor optimismen stagnerte og troen på en positiv verden gradvis forsvant.

Med “Songs Of A Lost World” påminnes vi om hvor skjørt livet egentlig er når The Cure loser oss gjennom livets utgangsdør. Vi har variert tid på betongen, men til slutt skal alle, dog på ulike måter, samme vei. Oppløftende er det ikke, men det er likevel noe majestetisk over hele formidlingen til Robert Smith i lydbildet resten av bandet skaper. Lik tematikken eller ikke, men resultatet etter særdeles lang ventetid, er uansett en feiende flott musikalsk opplevelse.