Progga geordies

Med utgangspunkt i sitatet til Giant Walkers gitarist Jamie Southern: “the last thing the world needs, is another love song”, har bandet fra Newcastle fulgt opp suksessen fra 2022, og holdt seg i samme spor som det kritikerroste debutalbumet «All In Good Time». Når alternativ rock, metal og pop blandes, kommer det enten ut noe genuint eller noe vederstyggelig. Siste utfall vil ofte medføre hard sponsing av «bransjen» for å tjene noen lette kroner på merch og image. Giant Walker er heldigvis i kategorien der genuin musikk formidles.

Debutalbumet som altså fanget manges oppmerksomhet med en musikalsk oppskrift av melodiske hooks, slik vi kjenner fra 90-tallets mainstream listemusikk, fikk like fullt solid omtale i publikasjoner som Metal Hammer og Rolling Stone Magazine. Årets oppfølger «Silhouettes» er skåret over samme lest. Vokalist Steff Fish har rettmessig fått mye oppmerksomhet for sin stødige og klare stemme, og på «Silhouettes» bærer hun låtene godt i spann med de progga gitarriffene til Jamie Southern.

Giant Walker er inspirert av rimelig anerkjente band som Soundgarden, Radiohead, Queens Of The Stone Age og Deftones, samt det australske prog metal-bandet Karnivool. I lydbildet kan dette høres her og der, men vi er kanskje enda nærmere bandet Baby Animals sitt musikalske uttrykk, og da særlig med referanser til «Shaved And Dangerous»-albumet. Giant Walker-bassist Jordan Gregory og trommeslager Alex Black kompletterer den nordøst-engelske kvartetten, og disse to minner sågar en del om de tilsvarende utøverne fra nettopp Baby Animals, Eddie Parise og Frank Celenza.

Låtene på «Silhouettes» oppstod fra gitar- og trommeparti-demoer, som igjen underbygger albumets riffbaserte uttrykket. Til forskjell fra «All In Good Time» er det nå mer dynamikk i musikken, i den forstand at låtene forekommer som både hardere og mykere. Større spenn gjør lytteopplevelsen mer interessant i den drøye halvtimen albumet varer. Tittelsporet og «So You Say» er rolige og høyst melodiske, og plasseres pent mellom mer temposterke låter. «Time To Waste» åpner derimot albumet med eggende riff, fengende refreng og et fyldig lydbilde, og kan legges i samme musikalske palett som «Make Me» og «Round And Round We Go». «Eraser/Obscurer» mikser de tunge og milde ytterpunktene på fint vis, og på den måten viser Giant Walker sitt nye dynamiske spenn.

Der forrige album var fengende, men noe «flat» i uttrykket, er «Silhouettes» mer engasjerende. Som nevnt kommer dette av de varierte styrkegradene på låtene. Det er flere enn én låt som har hooks og refrenger man blir gående å nynne på lenge etter albumet er slått av, og det må vi jo si er et godt tegn. Vi tror albumet kan fenge mange leirer, særlig de som liker melodisk fylde og kraftfull vokal. Skru gjerne opp og syng med, eller spill litt luftgitar og trommer, om du vil, for her er det mye å like. Vi skrur volumet til 9, og lar det stå der.