Makaber moro

Dette gøyale bandet fra Illinois har gjort seg bemerket i engere kretser siden 2018, da med debutalbumet «Haunt». Siden den gang har de lærde stridt om dette er dønn seriøse utøvere eller bare et tulleband. Navnene på medlemmene hinter i den siste retningen, hør bare på hva disse friskusene kaller seg; Cadaverus, Hastur, Liminos, Viscera og Radament. Det vi vet med sikkerhet, er at disse karene bruker pantomimesminke og har delt hverandres blod, i god okkult-tradisjon.

Vexing Hex fremstår tidvis som et slags tribute-band til størrelser som Blue Öyster Cult, Danzig og Ghost. På toppen av det hele åpnes en stor referansekatalog av melodiøs symfo- og tungrock fra 70-tallet, men det er absolutt også noe egenart her. Dermed blir totalen på sitt vis ganske så fortryllende. Den latinske albumtittelen gir oss muligens en pekepinn på hva den amerikanske kvintetten selv tenker om saken. «Solve Et Coagula» som visstnok betyr å «løse opp og koagulere», kan tolkes som at det er nettopp slike prosesser Vexing Hex holder på med; altså plukke biter fra her og der og sette dem sammen til noe eget.

«Into The Night», som mest kan minne om en underlig blanding av Thin Lizzy og Styx, drar i gang albumet med 70-talls progrock-toner, litt blåserekkelyder og hinter mot at dette ikke er en utgivelse man finner 13 av på dusinet. «Besmirched» åpner med eggende riff, og sper på med 70-talls retro-orgel for å opprettholde tempoet. Referansene underveis er åpenbare, og låta er artig så det holder. «One Thousand Eyes» bruker virkemidler som vi tidligere har hørt i Surferosas låt «Neon Commando», for her går det i «Wow! Hey!» før vi rutsjer tilbake til okkulte rocketoner med innslag av prog og sirkus. Den rimelig lange singelen «VViccaphobia» underbygger den snikende følelsen av at dette bandet antakelig ikke tar seg selv veldig seriøst. Låta er en oppsummering av Ghost sine mange låter i samme lydbilde, og åpningen er vel så god som Ghost-låta «Cirice». «Sarcophagus» er også en låt som fanger oppmerksomheten, med kryptiske riff og en slangetemmende gitarsolo.

«Solve Et Coagula» er et album som skiller seg ut fra mengden, og er av den grunn befriende interessant å lytte seg gjennom. Kombinasjonen mellom makaber humor og teknisk kompetanse, gir en veldig spiselig gryte av lyder. At Vexing Hex virker å være snytt ut av nesa på svenske Ghost får så være, for ingen vet hvor den haren hopper neste gang. I så måte blir formodentlig Vexing Hex en av konstantene i den makabre rock-sjangeren. Hvor høyt volumet skal skrus, kommer an på hvor pietistisk fan man er av inspirasjonskildene til bandet. For min del synes denne gjengen å plukke de rette elementene fra ovennevnte band, og med noen unntak, har volumnivået vært relativt høyt gjennom hele lytteperioden. Vi lar pekeren bli stående på en hyggelig sjuer, men kanskje du vil guffe opp enda mer?