Utemmet uro

Det engelske indierock-bandet Porridge Radio ble etablert i Brighton i 2015, og de har siden den gang servert en særegen stil av emosjonelt virvar. Nåværende trekløver ledes av Dana Margolin, som med sin helt spesielle stemme, evner til å formidle følelser på gripende vis. Gripende fordi det meste svinger mellom sinne, sårbarhet og sakral selvransakelse. Det er ikke alltid lett å finne en enhetlig beskrivelse på et lydbilde som varierer en del, men som for mange likevel oppleves som rimelig gjenkjennelig. Låtskriver Margolin har de siste årene tilført Porridge Radios musikalske og poetiske stil ytterligere nivåer av kompleksitet, noe som vitner om vilje til å eksperimentere med nye elementer for å berike totalen. Sammen med henne finner vi følgesvennene Georgie Stott på keyboard og Sam Yardley på trommer. Da bassist Maddie Ryall forlot bandet våren 2023, opprettholdt den gjenværende trioen bandets fundament av indierock, punk, post-punk og sadcore på en solid måte.

Gjennom sin tiårige karriere har Porridge Radio gitt ut flere album, men det var først i 2020 med utgivelsen «Every Bad» de for alvor fikk sitt gjennombrudd. Her kom både den desperate punk-energien og post-punk-inspirasjonen til uttrykk. Låta «Long», med sine heftige utbrudd, er et soleklart eksempel på det. Porridge Radio har, som de fleste band, hatt en viss utvikling, og fra «Every Bad» til etterfølgende «Waterslide, Diving Board, Ladder To The Sky», er det tydelig at lydbildet er blitt varmere samt at synthen har fått større plass. Låtene «The Rip» og «Back To The Radio» viste at desperasjonen fremdeles levde samtidig som det var noe lunere å hente her. Det vil si; lyden var ikke lun som i koselig, den var bare ikke så innmari naken lenger. Med «Clouds In The Sky They Will Always Be There For Me» synes bandet å fortsette i nettopp dette sporet. Produksjonen er rikere, mer variert og (sikkert som å banne i kjerka) mer polert enn det som ofte var tilfellet tidligere. Røffheten er altså ikke like vill, men de følelsesmessige svingningene kommuniseres likevel overbevisende. Årets skive er følgelig nok et bevis på Porridge Radios eventyrlyst uten at det opprinnelige særpreget forkastes.

«Clouds In The Sky They Will Always Be There For Me», markerer i så måte et nytt kapittel i Porridge Radios historie. Med seg på laget har de produsent Dominic Monks, eller bare Dom Monks, som også har navn som Big Thief og Laura Marling i sin portefølje. Som nevnt ovenfor er det nye albumet litt annerledes med sine nyanser av organiske instrumenter, som akustiske gitarer og piano, kombinert med elektronisk lyd. Til sammen skaper dette et sammensatt lydlandskap. I tekstene dykker Dana Margolin ned i emner som relasjonelle og eksistensielle spørsmål. Hennes styrke ligger ikke nødvendigvis i selve vokalen, for den kan tidvis virke ganske anstrengt. Det er heller den direkte og intense formidlingen av dønn ærlighet som gjør at frontfigurens budskap virkelig fanger oppmerksomheten. I dette finnes også flere vakre melodilinjer. Bare hør på «Pieces Of Heaven», «A Hole In The Ground» og «God Of Everything Else», som er noen av denne 11 spor lange skivas framtredende låter. Særlig sistnevnte bør få ekstra oppmerksomhet.

Porridge Radios album «Clouds In The Sky They Will Always Be There For Me» er i prinsippet et spennende steg i en mer omfattende musikalsk retning, for denne gangen våger de å gjøre seg mer tilgjengelige enn de har vært kjent for. På et vis balanserer de fremdeles mellom sårbarhet og utemmet energi, men den lille oppmykningen kan, i alle fall for fans, anses som en noe dristig manøver; spesielt om man sverger til råskapen. Uansett er den sedvanlige nerven i musikken udiskutabel. Porridge Radio er som en miks av de mørke skyene til irske The Murder Capital, Big Thiefs melodiøst ettertenksomme sårhet og Idles’ «gi-beng»-energiske post-punk. Fikser du den blandingen, fikser du dette.