Wilco – «Hot Sun Cool Shroud»
(dBpm Records Inc., 2024)
Et fint lite tilskudd til Wilco-samlingen.
I slutten av juni var Wilco plutselig tilbake med en ny utgivelse i form av EP-en «Hot Sun Cool Shroud». Med tanke på tid fra utgivelse til anmeldelse, er med et visst unnskyldende tastatur vi bringer lys over denne relativt korte viderverdigheten.
Det er bare ett år siden forrige album «Cousin» kom ut, men Jeff Tweedy & Co hadde flere låter innabords, og denne EP-en består av seks spor som viser at Wilco fint kunne laget et utvidet album allerede i fjor. Her er det litt av hvert å ta tak i. Den lett vinglete låta «Hot Sun» er nettopp slik Wilco skal låte, men inni melodien slynges passe disharmoniske gitarlyder utover den oppgåtte stien. Slike elementer dukker opp flere steder. For eksempel leker bandet friskt med lyder på «Livid». Akkurat den låta er kort, intens og instrumentalkaotisk, men utover denne finner man flest av umiskjennelige Wilco-låter. Disse plasseres elegant mellom ovennevnte hektiske sak og en annen “bålsprakende” raritet, «Inside The Bell Bones».
Eksempelvis preges den fine balladen «Ice Cream» av Jeff Tweedys sjelfulle og småhese røst, akkompagnert av lette pianotangenter. «Annihilation» er det mer driv over. Her er typiske roots-rock-riff som rytmisk drar låta framover med Tweedys stilige vokal på toppen. «Say You Love Me», som avslutter denne rimelig tidseffektive skiva, begynner som en Father John Misty-ballade, før den går over i god, gammel Wilco-stil, med litt folk-fioliner som understøtter de pene harmoniene. Som vanlig skal også denne EP-en ha blitt spilt inn på Wilcos hjemmebane, altså studioet The Loft i Chicago, med både frontmann Jeff Tweedy og produsent Tom Schick bak spakene. En annen kjenning på denne EP-en er walisiske Cate Le Bon, som faktisk produserte hele «Cousin»-skiva. Her bidrar hun litt ekstra på «Hot Sun» også.
Jeff Tweedy har uttalt noe sånt som at denne EP-en har en slik “sommer-etter-mørkets frembrudd“-stemning, men siden vi brukte såpass mange måneder på å få ut denne omtalen, er det igjen blitt høst. Og musikken er ikke nødvendigvis bundet til sommeren i så måte. Derfor kan den like gjerne oppleves som å gi “høstmørke-etter-sommer»-stemning også. Alt i alt er denne EP-en en hyggelig samling av låter som muligens var overskuddsmateriale, men som likevel er for spenstige til å la passere i stillhet. Det bør vi være ganske fornøyde med.
