Trygg havn

Nottingham-bandet er nå ute med sitt 14. studioalbum, «Soft Tissue». Etter foregående smått dystopiske «Distractions», som passende nok utkom under pandemien, virker det som Tindersticks ser noe lysere på livet. Det vil si; åpningen på denne nyeste skiva er mer soula enn på lenge, men lydbildets helhet er selvsagt fremdeles i tråd med bandets minimalistiske og eksperimentelle ånd. Vokalist Stuart Staples tar ikke akkurat av, men uten denne lavmælte atmosfæren ville heller ikke Tindersticks sitt varemerke blitt opprettholdt. For det er selve varemerket med nedtonet musikk som kontinuerlig loser denne gjengen videre.

Det var på 90-tallet Tindersticks fundamenterte sin særegne kombinasjon av relativt stillgående instrumentering og nesten filosofisk monoton vokalframføring med elektroniske og analoge lyder om hverandre. Slik er det også denne gangen. Det musikalske universet er like gjenkjennelig som det er i minimal endring, men håpet var at singelen «New World», som åpner skiva, skulle bane vei for et mer blåserinstrumentelt lydbilde. Denne låta gjør seg virkelig på både høyt og lavt volum, særlig når Staples får drahjelp av Gina Foster på vokal. Når «Don’t Walk, Run» kommer med små strykere, lette rytmer og subtil bassgang, som i en dempet «Superfly»- eller «Shaft»-musikkscene, lover dette ganske godt helt til «Nancy» rusler inn i en ensformig bakgate det ikke er lett å komme seg ut av.

Med relativt intetsigende «Falling, The Light» og ikke altfor engasjerende «The Secrets Of Breathing» senker melankolien seg igjen over skiva, og hadde det ikke vært for at «Always A Stranger» har noen ekstra luftbobler i seg, hadde pulsmåleren stoppet å fungere. «Turned My Back» overrasker dog med sine små soul-innslag, og igjen hjelpes Staples av blåsere og kvinnelig vokal. Akkurat denne låta kan til forveksling minne om en gladere Nick Cave når man ser bort fra den saktegående trommemaskinen. «Soon To Be April» avslutter dette åtte låter lange albumet på sedvanlig avslappende vis. Muligens er det litt for rolig, men det skal sies at de filmatiske strykerne som skiva fader ut med, framkaller imaginære anglo-franske sommerbilder fra 60 år tilbake. Et fint inntrykk for det indre øyet.

«Soft Tissue» er en fortsettelse på bandets evige musikalske ferd der de store endringene uteblir. Like fullt skal det sies at «Soft Tissue» inneholder elementer som skaper en mer oppløftende følelse enn det Tindersticks umiddelbart assosieres med. De har, som allerede nevnt, tweaket litt på lydbildet med noen pene soul-partier, men totalt sett er albumet fortsatt ganske så introvert. Albumet spiller på noen emosjonelle, og til dels dusere, strenger, men stemningen blir aldri å trist at man begynner å henge med hodet av lyttingen. Snarere er det ettertenksomhet som melder seg når man lytter til denne produksjonen. Tindersticks leverer egentlig som forventet, og selv om skiva må anses å være på det jevne, vil selvsagt Stuart Staples’ såre og mellommørke stemme alltid pirke litt i sjelen til enhver lytter. Sånn sett kan «Soft Tissue» både virke terapeutisk og som en trygg havn når høstmørket senker seg.