Farvel, flinke fyr

I denne omtalen tillater jeg meg å være litt mer personlig enn vanlig. Ikke fordi jeg kjente Frank Hammersland som privatperson, men vi hadde flere musikkfaglige diskusjoner både i og utenfor platebutikken Big Dipper, som han tidvis jobbet i. Min oppfatning er at han var en utrolig fin fyr og en eminent låtskriver. Jeg skal etter hvert ta for meg hans aller siste soloalbum «The Ocean Sleeps Alone Tonight», men først vil jeg gjøre en lengre reise tilbake i tid.

Frank Hammersland, som dessverre måtte gi tapt for kreften for over halvannet år siden, var frontfigur i Pogo Pops og Popium, samt The Love Connection. Den siste konstellasjonen fungerte ofte i praksis som Thom Hells backingband. Og det var Hammerslands samarbeidsvilje og, ikke minst, evne til å skape fengende indiepoplåter, framført med fløyelsmyk vokal, som ble hans varemerke. I løpet av den musikalske karrieren kom det fire soloalbum. Solodebuten «Younger» kom allerede i 1997, og siden han hadde en del andre prosjekter parallelt, tok det ti år før oppfølgeren «So Easily Distracted» kom ut. Enda lengre tid tok det mellom andrealbumet og nydelige «Atlantis». Med vakre låter som eksempelvis «Souvenir», «Linger On», «Under The Milky Way» og «Love Like This», viste han en magisk evne til å skape usedvanlig stemningsfulle melodier. «The Ocean Sleeps Alone Tonight» følger opp de tre første solalbumene på en strålende måte.

Det var ikke bare gripende og lavmælte låter denne dyktige bergenseren klarte å snekre sammen. Repertoaret innebar også britpoppete harmonier og svært friske pop hooks, med referanser fra The Beatles’ storhetstid og helt fram til nåtid. Den indre driven merket jeg meg allerede første gang jeg møtte ham etter en glitrende Pogo Pops-showcase i 1992. Da håpet jeg at denne gjengen, som også besto av Viggo Krüger, Nicolai Hamre og Dominic O’Fahey, skulle få verdensherredømme. Teorien var at de ville klart det, om de bare hadde vært britiske. Det mente «alle». Så bra var faktisk Pogo Pops. I katalogen deres, er særlig det fantastiske debutalbumet «Pop Trip» og den smarte oppfølgeren «Crash» verdt å framheve. Med «Pure» valgte bandet en litt annen retning, men på «Surf» var de tilbake igjen med sine vanvittig gode poprock-låter. I tillegg til Pogo Pops hadde Hammersland prosjektene The Love Connection og Popium; og apropos friske pop hooks; noen husker sikkert Popiums «Beautiful Thing», en låt som fint matcher Pogo Pops-klassikerne «Scooter Girl» og «My Mind Explodes»

Noen måneder før koronaen slo inn, kjøpte jeg «Atlantis» av nettopp Frank, og som denne nyeste skiva, var selvsagt dette også knallfin musikk for folk som liker melodiøs indiepop med behagelig vokal. Når jeg nå snurrer «The Ocean Sleeps Alone Tonight» på anlegget, tenker jeg på flere hyggelige møter, for eksempel som da han fortalte at han var veldig fornøyd med tilværelsen fordi han jobbet med musikken til teaterversjonen av «Døden på Oslo S». Utover i pandemien gjorde Pogo Pops sågar live-sendte opptredener. Frank Hammersland var med andre ord en særdeles engasjert og produktiv artist, og på dette tidspunktet var han spent på om musikken til teateroppsetningen noen gang ville bli realisert. Resultatet vet vi nå. Det ble en musikalsuksess. Det er selvsagt mulig at Bergen-trioen allerede i denne perioden pønsket på et nytt album, men akkurat da var det, for meg, ingenting som tydet på at kapellmester Hammersland, gitarist Krüger og trommeslager Hamre hadde enda en Pogo Pops-skive innen rekkevidde. Så feil kan man ta. Sommerplata «Daylight» kom ut i 2022.

Selv om en av Norge beste popstemmer har forlatt det jordiske riket, er musikken hans fremdeles tilgjengelig for alle som liker brillefine harmonier, og «The Ocean Sleeps Alone Tonight» er så til de grader et solid bevis på det. Skiva innledes med herlige «Wheel Inside The Wheel» på typisk Hammerslandsk vis. Denne låta er like lekker som Pogo Pops’ «Things That We Did». Og når starten på skiva er så ellevilt nydelig, er det bare rett og rimelig å fortsette i samme spor. «Must Have Been Yesterday», «Steam Train», «Some Kind Of Misunderstanding» og «The Drive To Paris» treffer også svært godt. Sett i lys av at Frank Hammersland virkelig spilte inn albumet helt til reisens slutt, blir denne musikalske opplevelsen enda sterkere. For en styrke, for en stamina, og for en absolutt kunstnersjel.

Av de ti låtene på skiva, maktet Hammersland selv å ha vokalen på åtte av dem. De to gjenstående låtene «Silver Submarine» og «That Song» ble gjort, etter Hammerslands eget ønske, av henholdsvis The Love Connection-kollega, Marte Wulff, og den bergenske musikerkompisen Petter Folkedal alias Sergeant Petter. Som, nær sagt, normalt, er også dette albumet spekket med elegante poplåter hvor lydbildet inneholder alt fra den beste britpopen til smooth americana, ispedd lette og til dels sydlandske rytmer. Dette er Frank Hammerslands kunst, og hele albumet må egentlig bare å spilles gjennom uten stans. Ta gjerne også et ekstra dypdykk i fine «Shimmering From The Lighthouse». Alle som har gått glipp av Frank Hammerslands musikalske fortreffelighet, bør bare å ta for seg katalogen hans. Over tretti år med brillefin popmusikk kan ikke ignoreres. Start gjerne med «The Ocean Sleeps Alone Tonight» og gå baklengs gjennom hele diskografien. Den er omfattende, men det er virkelig mye gull å finne der. At de fineste folka ofte går først, stopper ikke musikken. Derfor lever Franks musikalske ånd videre.