Gammel kjærlighet

Det er 55 år siden den amerikanske singer-songwriteren Tucker Zimmerman debuterte med det høyt verdsatte albumet «Ten Songs». Med seg på laget hadde han både Yes-nestoren Rick Wakeman og produsenten Tony Visconti, som best assosieres med Marc Bolans T.Rex og David Bowie, samt samarbeid med band som eksempelvis Badfinger, The Strawbs og Thin Lizzy. Da pekte pila oppover for denne nye stemmen innen folkrock-bevegelsen. Folkrockere og visesangere, som til godt innpå 60-tallet hadde hatt et solid grep om store deler av det amerikanske publikummet, ga håp for nykommere, men musikkbransjen var tøff. I konkurranse med andre relativt nye soloartister som Tim Buckley og Joni Mitchell, samt allerede etablerte travere som Joan Baez, Bob Dylan, Buffy Sainte-Marie og nestoren selv, Pete Seeger, var det åpenbart hardt å følge opp den fine karrierestarten. Dette til tross for at de neste par skivene muligens ble ansett som enda bedre. Litt på samme måte som de psykedeliske folkrockerne Scott Fagan og Sixto «Sugar Man» Rodriguez, gikk Zimmerman etter hvert under radaren. Om ikke så langt under radaren som Rodriguez, hvis renommé som artist nærmest ble gjenopplivet under Sundance-festivalen i 2012, men det er en annen historie.

83-årige Zimmerman fra California, er nå bosatt i Belgia, og «Dance Of Love» vitner om et godt levd liv. Her skildres hverdagslige øyeblikk, relasjonelle forhold, tilbakeblikk og visdom blandet med kreativ utfoldelse. Om man ikke kjenner til Tucker Zimmerman fra før, tar det svært kort tid før man forstår at musikken er amerikansk visefolk. Det er egentlig bare å lese tittelen på åpningssporet «Old Folks Of Farmersville». Tar man en lytt, finner man også fort ut at fiolinen, banjoen, steelgitaren og andre country-elementer er på plass. En annen låt som understøtter introlåten er den lett marsjerende «The Idiot’s Maze». Stemningen her er litt som i den tøysete Neil Young-låta «Old King» fra «Harvest Moon». Låta er med andre ord leken, men på en annen måte. På låtene bidrar Big Thiefs frontkvinne Adrianne Lenker med sin særegne vokal. Spesielt merkes hennes tilstedeværelse på singelen «Lorelei». Denne låta er noe som Big Thief selv kunne meislet ut. Den etterfølgende låta, «The Season», er nok den fineste av alle de ti låtene på skiva. Lenkers stemme passer perfekt i den ytterst lavmælte duetten.

«Burial At Sea» fungerer også som en folkrock-vise hvor det er lett å henge seg på «oh, yeah»-koringen rundt leirbålet. Fra denne låta og utover er det egentlig mye tralling og komping selv om «They Don’t Say (But It’s True)» har noen ekstra gode vendinger inni der. Det skal sies at man kan bli ordentlig varm om hjerterota når Tucker Zimmermans kone, Marie-Claire, synger på «Leave It On The Porch Outside» selv om låta i seg selv ikke kommer til å stå igjen som annet enn en søt dialog. At fru Zimmerman ikke akkurat er en naturlig vokalist, gjør ekteparets samspill bare koselig og inkluderende. Dette er pur kjærlighet. Korte «The Ram-A-Lama-Ding-Dong Song» gir like lite mening som låtas innhold, men en aldrende herremann som Zimmerman kan tillate seg å leke uansett hva andre måtte mene. Seriøsiteten tar seg opp igjen med melankolske og nesten salmepregete «Don’t Go Crazy (Go In Peace)». «Nobody Knows» avslutter Tucker Zimmermans ellevte studioalbum på en måte som lukter av støv og prærie idet man rusler henslengt over det gamle gårdstunet og inn på låven.

Adrienne Lenker er nevnt som gjestevokalist, men hun er ikke alene om å bidra. Hennes indie-folkband, Big Thief, fungerer i praksis som backingband gjennom hele skiva. I tillegg er det vokal- og instrumentbidrag fra vestkyst-poprockeren Zach Burba, også kalt noe så enkelt og underlig som Iji, samt multiinstrumentalist og indie-artist Twain alias Mat Davidson. Med sine erfaringer fra indiepop, alt-country og freak folk, og ikke minst med tette relasjoner til nettopp Big Thief, er det ikke så rart at Tucker Zimmermans album virker gjennomarbeidet. Det vil si; det er selvsagt Zimmermans evne som jordnær poet og låtsnekker som legger premissene her, men når produksjonen gjøres av et svært kompetent ensemble som Big Thief med venner, bør kvalitetssikringen være god nok. Dette er et ganske trivelig album, især om du er åpen for lun og velmenende folkrock med enkelte snurrige innfall. Og nei, det er visst ikke noe slektskap mellom Tucker Zimmerman og Robert Allen Zimmerman…eller Bob Dylan, om man vil.