IST IST – «Light A Bigger Fire»
(Kind Violence Records, 2024)
Med overraskende mange elektroniske elementer i lydbildet, varmer de engelske post-punkerne opp det mørke rommet.
I fjor ga post-punkerne IST IST fra Manchester ut det strålende albumet «Protagonists», og siden den gang har de ikke akkurat ligget på latsiden. Her kommer nemlig oppfølgeren «Light A Bigger Fire» som til dels fortsetter i samme stil. Det er fremdeles etterdønninger å høre fra bysbarna The Chameleons og Joy Division, men mest av alt er det veldig mye av Interpol i lydbildet, om man holder fast ved post-punken. Spesielt minner gitarene på «The Kiss» og «Repercussions» om Interpol-riff med helt klare «Antics»-referanser. Likevel er det en større endring på gang. I starten av karrieren ble IST IST kjent for sin minimalistiske tilnærming til post-punk, ofte akkompagnert av en enkel, men slagkraftig instrumentering. Med tiden har bandet utviklet seg, og lydbildet er blitt både mer raffinert og komplekst, uten at mørket forsvinner helt. Joda, Adam Houghtons vokal er fortsatt kledelig post-punk-monoton, men selv vokalen får mer klang i et stadig mer omfattende lydbilde. Her er selvsagt den klassiske bassgangen like stødig som vanlig, men arrangementene er ytterligere ladet med elektroniske partikler.
På «Light A Bigger Fire» har bandet altså løftet seg til et nytt nivå. Uttrykket er varmere, og selv om IST IST fortsetter å utforske de emosjonelle og personlige sidene av livet, synes de å gjøre det på en enda friere måte. Man merker dette allerede på singelen og åpningssporet «Lost My Shadow». Da bandet gjestet John Dee i Oslo på vårparten i år, stakk denne seg ut som en av de nye låtene. Tangentbruken har en del å si for stemningen på dette albumet, for assosiasjonene dras mot midten av 80-tallet. Dette er muligens en noe merkelig setning. La meg forklare. Selv om «Protagonists» ga en viss indikasjon om at bandet var i ferd med å gå den «lunere veien», er årets utgivelse definitivt den mest synth-poppete utgaven jeg har hørt fra denne kvartetten. Det er nesten som de mer fargerike new wave-dressene har inntatt festen for å få de gråsvarte og introverte post-punkerne med på dansegulvet.
Albumets ti låter er som om IST IST har beveget seg fra 1980 og samlet opp ulike inntrykk på veien til de planter flagget et sted rundt 1985/-86. Når man hører på hvordan synthene omkranser vokalen på eksempelvis «I Can’t Wait For You», «Dreams Aren’t Enough» og «What I Know», er det vrient å komme unna lyden av band som Heaven 17, OMD, Blancmange eller sen Ultravox, for den saks skyld. I tillegg synes Houghtons vokal tidvis å være en blanding av Dave Gahan, Paul Banks og Lloyd Cole, og det er jo helt kurant. Men at IST IST skulle trylle opp en låt med innslag av disco og dance pop hadde jeg ikke sett for meg. På den annen side er Kiss sin største schläger «I Was Made For Loving You» også disco. Og med litt kjærlighet i låttittelen kan så meget skje, eller i alle fall noe. Låta «Hope To Love Again» sier vel det meste om moderat hjertebankende optimisme.
«Light A Bigger Fire», tar oss med på en synth-basert berg-og-dalbane av emosjoner, men bandets karakteristiske atmosfære er fremdeles sentral selv om produsent Joseph Cross har klart å få fram et mer sammensatt landskap enn tidligere. Den viktigste faktoren er åpenbart integreringen av elektroniske elementer, som gir låtene en rikere tekstur og større variasjon enn den opprinnelige minimalismen. Med «Light A Bigger Fire» viser IST IST at de forblir tro mot sine røtter samtidig som de har funnet nye måter å fornye og foredle sitt uttrykk på. Dette er en meget solid skive som soleklart er det lettest tilgjengelige av alt bandet har laget til nå. Det eneste de bør passe litt på, er å unngå Coldplay-fella og bli et superkommersielt arenaband. Forhåpentligvis er det langt igjen dit.
