Partypop

Husker du Catherine Elizabeth Pierson? Ikke det, men Kate Pierson, da? Hun gøyale og lystige dama med det røde håret og den særegne stemmen fra det amerikanske new wave-bandet The B-52s? Hun som du hører godt på de energiske og fengende The B-52s-låtene «Rock Lobster» og «Love Shack», eller hun som du hører like tydelig på samarbeidet med R.E.M. hvor vokalen preger gladhiten «Shiny Happy People». Hun, ja! Pierson må være en av popmusikkens mest særegne stemmer i sin generasjon, og i så måte også en ikonisk skikkelse.

Samarbeider til tross, Katie Pierson er altså best kjent som en grunnleggerne av hurrabandet The B-52s som ble dannet i 1976 i Athens, Georgia. Bandets unike blanding av punk, pop og surf, kombinert med en humoristisk og eksentrisk stil, skapte praktisk talt en ny bølge innen populærmusikken. Piersons rolle i bandet har vært uunnværlig for uttrykket. Både som vokalist og multiinstrumentalist tilførte hun en lett gjenkjennelig og kul klang til lydbildet. I kjølvannet av The B-52s’ kommersielle suksess på 80- og 90-tallet, hvor Piersons markante vokal spilte en vesentlig rolle, fikk hun ulike tilbud om å låne bort stemmen sin. Til og med Iggy Pop ble såpass sjarmert at han fikk med seg Kate Pierson på sin ironisk bittersøte duett «Candy».

At Kate Pierson i en alder av 76 år er ute med kun sitt andre (!) soloalbum «Radios And Rainbows», er litt snodig, men siden hennes første soloalbum «Guitars And Microphones» kom så sent som i 2015, har hun tydeligvis ikke hatt hastverk med å tette gapet fra The B-52s’ siste krampetrekninger. De sørgelige restene av The B-52s på 2000-tallet ble, for Piersons egen del, erstattet med solokunstneriske eksperimenter av forskjellige stilarter. Med hjelp fra den australske popstjernen Sia, som bidro som produsent, fikk Pierson en fin start som soloartist. Nå er hun altså tilbake med oppfølgeren «Radios And Rainbows» som består av tolv spor. Her er det flere sjangere som presenteres. Det er klassisk pop som «The Beauty Of It All» og «Always Till Now» via 60-tallsinspirte låter som «Give Your Heart To Science» og «Pillow Queen» med finurlige reggae-rytmer med og uten Mungo Jerry-kamuflasje, samt tidlig 2000-talls lydbilder med litt The Strokes i flekkene ispedd både 70-tallsdisco og ABBA-esque partier.

Albumet starter strålende med singelen «Evil Love» hvor feelgood-blåsere og lette poptakter setter tonen. Småfunky «Take Me Back To The Party» er leken og woop-woopy, og vokalen er umiskjennelig. Og det stopper ikke der. Med Halloween-måneden nært forestående, er det bare å gjøre som de fleste butikker på denne tiden av året; nemlig å forberede hver dag til en tullefest med Sia-bidraget «Every Day Is Halloween». Hele skiva er egentlig en herlig samling av poplåter som ikke bare utforsker forskjellige musikalske retninger, men som også sprer en følelse av positivitet og regnbuer over eteren. På «Living In A Monet» synger denne friskusen av en dame om å feste til sola går ned, rytmisk akkompagnert av 90-tallsplukkende wah wah-lyd. Og apropos 90-tallet; «Dream On» treffer rett i FM-radioen med kledelig disco-dryss. 80-tallskopien av et tittelspor og «Wings», samt «Higher Place», som faktisk kunne vært en Katy Perry-låt, kommer ikke med på spillelista.

Godt voksne Kate Pierson viser stor livsglede, for «Radios And Rainbows» består generelt sett av oppløftende toner og tekster. I dagens kaotiske verden framstår derfor denne musikken som en optimistisk ventil. Piersons kreativitet har åpenbart ikke avtatt med årene, og hun bør kunne appellere like nye som gamle lyttere. Tross sterk konkurranse fra yngre popartister som eksempelvis Chapell Roan og nevnte Katy Perry, som selvsagt har sine egne musikalske uttrykk, synes Piersons tilnærming faktisk å være mer beslektet med Roan enn Perry. Særlig med tanke på relasjonell tematikk. Kate Piersons stemme er uansett et varemerke som bidrar til å feire alle deler av livet på en finfin måte.