Bright Eyes – «Five Dice, All Threes»
(Dead Oceans, 2024)
De alternative Ohama-folkrockerne rører ved følelsene.
Amerikanske Bright Eyes med Conor Oberst i spissen feirer i prinsippet 30-årsjubileum neste år, og med sine nåværende, og etter hvert så trofaste våpendragere Mike Mogis og Nate Walcott er studioalbum nummer elleve, «Five Dice, All Threes» endelig ute. Denne gjengen er ikke fremmed for å leke med andre artister. Deres involvering er enten som bidragsytende musikere i alternative prosjekter, eller som låtskrivere og produsenter. Oberst er den mest profilerte av disse, og Bright Eyes er i praksis hans band. Denne produktive singer-songwriteren har et talent for å formidle dype følelser på en sær, men kul måte. På dette nye albumet sitter samarbeidet med multiinstrumentalist og produsent Mike Mogis og den tangentspillende komponisten Nate Walcott ganske så godt. For tiden utgjør denne trioen altså kjernen i bandet, men de jobber ofte sammen med ambulerende musikere, noe som gir Bright Eyes et skiftende og eksperimentelt uttrykk.
Ser man bort fra samarbeidsprosjektene, og særlig i senere tid Conor Obersts vellykkete sideprosjekt Better Oblivion Community Center hvor Boygenius’ Phoebe Brigders utgjør den andre delen av duoen, blir nok det meste Bright Eyes gjør sammenliknet med gjennombruddskiva «Lifted Or The Story Is In The Soil, Keep Your Ear To The Ground» fra 2002. Nå skal vi ikke drive med spesifikke sammenlikninger, men denne nye skiva er nok ikke like sterk som klassikeren selv om begge albumene preges av både intense og ettertenksomme øyeblikk. Like fullt blandes fortsatt musikalske elementer fra punk, folk og lo-fi. Det som kanskje er noe overraskende, er at Conor Obersts karakteristiske vokal noen ganger svikter, eller rett og slett bommer på tonen. På den ellers så fine låta «Bas Jan Ader» er han merkelig rufsete. På den annen side, er han såpass sjarmerende at dette bare blir en tilfeldig raritet.
Der «Five Dice, All Threes» starter lystig med «Bells And Whistles» hvor det høres ut som The Rainmakers’ Bob Walkenhorst har overtatt mikrofonen, samt at «Rainbow Express» leker med levninger av punkenergi, viser vakre «Tiny Suicides», med sin dramatiske avslutning, seg i motsatt ende. Ikke at det ikke er dratt paralleller mellom Bright Eyes/Conor Oberst og Wilco/Jeff Tweedy tidligere, men akkurat her framstår Mr. Oberst virkelig som den nedstemte fetteren til Tweedy. Melankolien fortsetter med «All Threes», og her bidrar Cat Power med utfyllende vokal. «Hate» er også en fin låt, og litt i samme gata. «Spun Out» er derimot en helt annen greie. Den starter med Richard Marx-piano og går inn i vinyl-scratching i kombinasjon med sløve rockegitarer og skravlesampling før låta ebber ut med ullen «right here waiting»-stemning. For alle The National-fans, må det forresten være stas å høre Matt Berninger bidra på «The Time I Have Left».
Ved første lytting gir «Five Dice, All Threes» noen typiske holdepunkter blant de tretten sporene, men det tar litt tid før man merker seg resten, og det er ikke alltid hurrastemning. Likevel gir den ufiltrerte produksjonen og Conor Obersts særegne stemme et inntrykk av reelle følelser fanget i øyeblikket. Bright Eyes evner å kombinere sterk energi med heftig emosjonell dybde hvor musikken stadig på byr på nye oppdagelser. Det kan være poesien som rører deg, eller en uventet musikalsk vending som tar solid tak i deg som lytter. Uansett om man liker skranglingen i selve lydbildet eller ei; disse låtene er spennende fordi de har flere lag som faktisk får deg til å filosofere litt. I hvert fall gjør jeg det.