God Gilmour

Det er nå 46 år siden David Gilmours selvtitulerte debutsoloalbum kom ut. Det var en særdeles trivelig utgivelse for både Pink Floyd-fans og andre musikkinteresserte, der låter som «No Way» og «There’s No Way Out Of Here», som noen av flere høydepunkter, ble servert. Bare året etter kom Pink Floyd ut med «The Wall» etterfulgt av «The Final Cut» i 1983, før Roger Waters takket for seg. Mot slutten av 80-tallet og inn på 90-tallet kom det flere Pink Floyd-utgivelser med Gilmour som primus motor, med tilhørende turneer på løpende bånd. I en slik setting var det åpenbart ikke mulig å ha stort fokus på egen solokarriere. Gjennom hele denne perioden har David Gilmour likevel evnet å gi ut åtte soloalbum, og dette siste og niende «Luck And Strange» er lovende takter fra Floyd-ringreven.

Pink Floyd-tiden er dog mer enn et eget kapittel, og det skal vi styre unna her. For det er David Gilmour som soloartist som nå er i fokus. Om han virkelig står for uttalelsen: «It’s my best record since Dark Side Of The Moon» er vanskelig å bedømme, for han er så klart interessert i blest og salgstall. Selv vil jeg i hvert fall påstå at dette er hans beste soloalbum siden debuten i 1978. Her er det fin variasjon i låtene, og ikke bare Pink Floyd-ish musikk. Albumet åpner riktignok med gitarklimpring à la Pink Floyd på låta «Black Cat», men så var han jo selveste gitaristen i bandet og kan vanskelig lastes for kopiering av seg selv.

Så får vi et nydelig bluespreget tittelspor, før «The Piper’s Call» når øregangene med fine vokale synergier med datteren Romany Gilmour. Hun er delaktig på flere spor, særlig låta «Between Two Points», som har en spesielt fin nerve gående. Det er ikke første gang Romany har hjulpet pappa med musikken. Stemmen hennes har en fascinerende enkelhet ved seg, samtidig som det skinner gjennom både jazz- og blues-kompetanse i små nyanser, som er veldig passende til lydbildet som presenteres.

På «Luck And Strange», som ble spilt inn i både David Gilmours eget Medina Studio og Mark Knopflers British Grove Studios med produsenten Charlie Andrew, er det også nok av plass for Gilmour selv å vise at han fortsatt har feeling og egenart i sitt gitarspill. I en alder av 78 år er det imponerende klimpring på låter som «Luck And Strange – Original Barn Jam», «Single Spark» og «Scattered». Vi andre som leker med gitarer må bare innse at de gamle er eldst.

For å oppsummere, så leverer David Gilmour og hans musikere et solid album her. Det er en masse å like helt umiddelbart, samtidig som noen låter tar mer tid å få under huden. Men de havner nettopp der, og det er et kvalitetstegn, uansett sjanger. Vi er kanskje ikke garantert flere utgivelser fra pensjonisttilværelsen, så det føles litt viktig når David Gilmour byr på gjennomført og velprodusert musikk. Vi skrur volumet til solide 9, for dette er lyder enhver høyttaler vil like å kjenne på.