Innovativ intensitet

Nilüfer Yanya er en av de mer interessante artistene som har sneket seg inn på den britiske alternativscenen de siste årene. Med sin låtskrivingsstil, hvor tekstene ofte formidler hennes tanker, følelser og opplevelser, drar hun lytteren inn i en relativt personlig verden. «My Method Actor», som er det tredje i rekken siden oppstarten i 2016, viser hvordan Yanya fortsetter å utvikle seg som artist. På debutalbumet «Miss Universe», som inneholdt låter som «Paralysed» og «Baby Blu», rettet hun kritikk mot samfunnets håndtering av mentalhelseutfordringer, og på oppfølgeren «Painless» fortsatte hun å bearbeide sårbarhet, men da kanskje enda mer på individplan.

Nilüfer Yanya har videreført de sjangeroverskridende elementene på dette sistealbumet, og det virker derfor nesten som en umulighet å isolere henne i én enkelt sjanger. Med en slik eklektisk stil, er den enkleste løsningen å putte musikken hennes oppi alternativsekken, der hun leker med alt fra indierock til soul, jazz, electronica og trip-hop. «My Method Actor» har pulserende rytmer, spennende gitarriff, og vokalt skjønner man nå i enda større grad hvorfor andre artister gjerne låner stemmen hennes på sine prosjekter. I fjor bidro hun blant annet på Bombay Bicycle Clubs album «My Big Day». Hun virker rett og slett mer moden enn tidligere, og det synes også som om hun er i ferd med å sementere en egen stil tross alle impulsene som rimelig rastløst flakser rundt i hennes univers.

«My Method Actor» tar introspeksjonen enda lengre, hvor søkelyset rettes mot temaer som identitet og selvbilde. Yanyas evne til å blande sårbarhet med kreativ kraft gjør at albumet balanserer mellom ulike lydbilder. Dog virker dette som en gjennomtenkt helhet når man lytter flere ganger på skiva. For dette albumet vokser definitivt med antall snurringer på platespilleren eller avspillinger på strømmetjenester, om man vil. Ser man bort fra forskjellene i skivas oppbygning med «Binding» og «Call It Love» som er på svevebølgen, og «Like I Say (I Runaway)» og tittelsporet som har indie-blod av strippa rytmer, innslag av smarte bassganger og akkurat passe støyende gitarer, er det det «tørre lydbildet» som preger hele produksjonen. Dette er ikke Joy Division-tørt, men det kan hende at produsent Wilma Archer her har plukket opp et par ideer som Martin Hannett hadde for 45 år siden. Hør på stilige «Mutations», så får du et lite inntrykk. På låtene «Keep On Dancing», «Made Out Of Memory» og fine og rolige «Faith’s Late» er Yanya på soul-sporet, og det funker bra.

Det at Nilüfer Yanya tilsynelatende ikke virker å være bundet av så mange konvensjoner gjør at hun er i stand til å skape lydbilder som pirrer nysgjerrigheten. Med ganske så varierte inspirasjonskilder blir musikken uforutsigbar. Like fullt klarer hun på mystisk og elegant vis å veve disse låtene sammen til en totalpakke som viser seg å fungere bra. Selv om «My Method Actor» ikke er like sprikende som de to første skivene, er det like fullt et album som tøyser med sjangergrensene. Yanya beviser igjen at hun er en artist som tør å ta uortodokse valg samtidig som hun opprettholder plattformen hun har bygget.

Albumet inneholder elleve spor, og er betegnet av artisten selv som det mest intense hun har laget. Ikke bare fordi temaene trigger emosjonelle sider av menneskesinnet, men også at den produksjonsbobla hun befant seg i med ovennevnte kompis Archer, var unik for dem siden ingen andre slapp til da de gikk sine musikalske sparringsrunder. Liker du noe så sjangerbredt som Sharon Van Etten, Ibeyi, Kevin Morby og Cate Le Bon i samme pakke, bør Nilüfer Yanyas musikk passe deg godt. Det tar litt tid å få grep om dette rimelig varierte lydbildet, men disse alternative poprocklåtene er såpass godt komponert at de bør lokke flere lyttere inn i et ganske så urbant og fascinerende landskap.