Retrolykke

Det relativt nye Brighton-bandet The Heavy Heavy har vi allerede fått et fint forhold til. Både konserten i Oslo sommeren 2022 og fjorårets EP «Life And Life Only» er tidligere blitt omtalt på Volum11. Kvintetten som ledes av Will Turner og Georgie Fuller, lager retro-inspirert poprocklyd hvor elementer fra 1960- og 70-årenes americana, folk- og vestkystrock, hippiepsykedelisk pop og gammel britpop blandes godt sammen. Her finnes inspirasjon fra Laurel Canyon-artister som Crosby Stills Nash & Young, The Byrds, Carole King og The Mamas & The Papas til Storbritannias nestorer som David Bowie, The Rolling Stones, Led Zeppelin og T-Rex.

The Heavy Heavy har altså skapt et uttrykk hvor ovennevnte sjangere flyter i hverandre på ytterst melodiøst vis, noe de ganske fort beviste i 2023 med sekssporsutgivelsen av en EP. Frontfigurene snekrer ikke bare låtene; de er selvsagt også begge vokalister, som enten opererer i vokalharmoniske duetter, eller som én felles stemme der de fanger essensen av psykedelia og melodiøs poprock. Det er muligens derfor de valgte å kalle sin albumdebut for «One Of A Kind». De er jo veldig i synk. Med denne skiva fortsetter bandet der de slapp, men de viser også at de kan utvide repertoaret. Her er tolv spor som hovedsakelig ble skrevet og spilt inn av Turner og Fuller i førstnevntes hjemmestudio i Brighton. Som på EP-en står Turner for mesteparten av instrumenteringen, inkludert gitar, bass og orgel, godt hjulpet av gitarist Benjamin Parker, Thomas Holder på bass og trommeslager James Porter. Georgie Fullers vokal er glitrende, og når nær sagt hele bandet også korer i det som må antas å være et godt gammeldags studio med flere analoge komponenter, får vi verdens varmeste lydbilde.

Apropos «One Of A Kind»; denne langspilleren starter like godt med tittelsporet hvor det nærmest er allsangvennlig fra første strofe med typisk retro-riffinspirasjon og instrumentale soloelementer i flekkene. En annen single «Happiness» virker som en miks av The Mamas & The Papas og Middle Of The Road, men det er nok mest fordi stemmen til Fuller her minner om en hybrid mellom Mama Cass og Sally Carr. Blander vi inn litt Stevie Nicks også, skjønner du sikkert hva slags vokal vi har med å gjøre; sterk med ordentlig fyldig retro-klang. På «Because You’re Mine» beveger bandet seg bort fra Laurel Canyon og inn i det britiske segmentet. Her er det litt The Kinks og litt The Small Faces med tydelige spor av Marc Bolans glamrock-riff fra midten av låta, og mer engelsk skal det bli. «Miracle Sun», «Feel» og «Lemonade» viser evnen til å leke seg med fortiden uten å miste grepet.

The Heavy Heavys gir selvfølgelig ikke helt slipp på det typisk amerikanske, noe som høres godt på de folkrock-låtene «Wild Emotion» og «Lovestruck», hvor duoen harmoniserer på sedvanlig måte. På «Dirt» kjennes det som Jefferson Airplane har satt sitt preg. Avslutningen «Salina» er et annerledes spor, for her er det en saktegående oppbygning hvor atmosfæren avviker fra resten av skiva. Denne Fleetwood Mac-aktige låta er strålende, hvor til og med folk som aldri opplevde å være ung på 1960- og 70-tallet kan begynne å lengte tilbake til en tid de selv ikke har førstehåndserfaring fra. Det er virkelig spesielt med denne deilige lydproduksjonen som gjør at man kan dagdrømme om tider man ikke selv har opplevd. Det finnes selvsagt fortsatt mange som har denne kjennskapen gjennom livets vandringer, men det har ikke denne gjengen som faktisk lagde låta. The Heavy Heavy lever på minner fra favorittartistene sine og forvalter den musikalske arven meget godt. I et mylder av moderne musikk og tidsklemmemas jag, er det kanskje akkurat dette livsbejaende avbrekket vi trenger innimellom. Og er det ikke litt «The Battle Of Evermore» inni her også?

The Heavy Heavys første studioalbum, «One Of A Kind», er en finfin kombinasjon av lydlandskaper fra britenes 60-tallsmusikalske USA-invasjon og amerikansk vestkystrock. Med et forfriskende engasjement formidler de balansegangen mellom nostalgi og innovasjon ved å forene fortid og nåtid. The Heavy Heavy har en helt egen sjarm med sine varme melodilinjer og mange referanser, og det er faktisk godt gjort å få til så mange egenproduserte låter når retro-dammen er såpass stor. Det hadde vært enkelt å fiske opp en coverversjon eller to her, men «One Of A Kind» inneholder altså ingen coverlåter, så det eneste ankepunktet er antakelig at man har hørt utrolig mye av denne lyden tidligere. På den annen side trenger du ikke å lytte til skiva om ingen av referansene i denne omtalen tiltaler deg. For dere andre, er det bare å kaste ut snøret og se hvor mange assosiasjonsfisker du får på kroken. Det er sikkert enda flere enn vi klarte å nevne her.