Hester i fuglefjær

New York-bandet Mercury Rev har holdt på med sine eksperimentelle viderverdigheter siden 1989. Under ledelse av Jonathan Donahue og Sean «Grasshopper» Mackowiak har bandet gjennom årene utforsket grensene for hva rockemusikk kan være. Med sin miks av psykedelisk rock, kammerpop og avantgarde-pop har de skapt et musikalsk univers som både fascinerer og forvirrer, og årets utgivelse «Born Horses»er i grunn intet unntak. For hva vil de denne gangen?

Allerede med debutalbumet «Yerself Is Steam» i 1991 viste Mercury Rev at de hadde noe annerledes å tilby. Albumet kombinerte psykedelisk rock med støyende elementer, og i løpet av noen år endret de seg flere ganger stilmessig. Tredjealbumet «See You On The Other Side» la bort noe av støyen, og da ble musikken både mer melodisk og tilgjengelig samtidig som den beholdt deler av det innovative snurret. Etter nok en musikalsk vending var det Mercury Revs såkalte gjennombrudd i 1998 som virkelig satte dem på kartet. Albumet «Deserter’s Songs» med låter som «Holes», «Opus 40» og «Goddess On A Hiway» fikk da også ekstra drahjelp med sitt endrete lydbilde idet Jonathan Donahues gamle relasjonskamerater, The Flaming Lips, kom med «The Soft Bulletin» på vårparten året etter. Da var plutselig «alle» enige om at amerikansk ny-psykedelisk art rock og lett symfonisk kammerpop var greia. En periode virket disse avantgarde landskapene å trumfe mye av den alternative rocken, i den grad dette overhodet kunne kalles rock.

Etter årtusenskiftet har Mercury Rev mer enn doblet antall utgivelser i diskografien, og med nyeste «Born Horses» ute, er det igjen lett å søke etter sammenlikninger med nettopp «Deserter’s Songs». Men her er det ikke mange paralleller, annet enn at «Born Horses» også står som eksponent for nok et endret lydbilde. Resten virker rimelig annerledes enn standard Mercury Rev oppigjennom 2000-tallet. For der man forventer Donahues tilvirkete varemerkevokal av lysere, og tidvis skingrende, toner, legger han seg denne gangen ned på et raspete, mørkt og lavmælt nivå. Dette synes å være en del av den kontinuerlige utforskingen av nye musikalske territorier og viser i alle fall at bandet fortsatt er i stand til å overraske. På «Born Horses», som starter med jazz-inspirerte «Mood Swings», virker det nesten som både Nils Petter Molvær og Jan Garbarek også dumpa innom studioet denne dagen, for det er noe hypnotisk, drivende og nærmest filmatisk over denne låta. Og det stopper ikke der. «Ancient Love» følger opp i samme gata. Noen ganger får jeg følelsen av at Vangelis også er med på laget her. Og hadde Jon Anderson dukket opp, ville jeg ikke blitt overrasket. Nå er, vel å merke, ingen av dem med her, men assosiasjonene går like fullt til Vangelis sine filmmusikalske temaer med lun synth, tverrfløyte, trompet, piano og hi-hat-rytmikk.

«Your Hammer, My Heart» har også en rolig atmosfære med instrumentale linjer som må antas å være dominert av «Grasshoppers» klarinett. Med «Patterns», som fortsetter i samme stemningsleie som forrige låt, har vi kommet halvveis på skiva. De siste fire låtene forlenger dette passe drømmende og jazzy ambient-landskapet, og mer er ikke å si enn at ordet «bird» virker å være et gjennomgående stikkord. I mangel av dyptgående analyse denne gangen, og uten å finne noen direkte link til Pegasus, er jeg litt usikker på om «horse» og «bird» konkurrer som tema, eller om de begge er metaforer for lengsel etter frihet og forandring på et vis. Det er mulig at «I dreamed we were born horses / waiting for wings» fra tittelsporet eksponerer den poetiske essensen uten at jeg helt skjønner det. Avslutningen «There’s Always Been A Bird In Me» er noe raskere, litt som Ultravox’ på halvspeed. Kun i lyd, ikke i vokal. Hva angår vokalen på skiva generelt, synes Jonathan Donahue å innta flere roller. Her spenner det seg fra Mick Harvey og Baxter Dury til Prefab Sprouts Paddy McAloon; litt avhengig av hvilken låt man lytter til.

Med unntak av cover- og samarbeidsalbumet «Bobbie Gentry’s The Delta Sweete Revisited» fra 2019, er «Born Horses» Mercury Revs niende rene studioalbum det første i sitt slag på ni år. Dette albumet byr på en relativt kompleks struktur, hvor saksofon, trompet, klarinett og andre blåsere knyttes sammen til et ganske så kalkulert og meditativt lydbilde. Det er ingen tvil om at Mercury Rev ønsker å framstå som sløye, mørke og mystiske, som i så måte bryter noe med fortiden, men de slipper seg ikke helt løs likevel. På den ene siden virker «Born Horses» å markere en retningsforandring med en slags noir-romantisk synth-stil som omfavner småpsykedelisk jazz og ambient samtidig som bandet, på den andre siden, fremdeles svever rundt i den udefinerbare drømmetåka. En antakelse om denne skiva er følgende: kommer man i gang med lyttingen, kan den spilles under nær sagt alle omstendigheter utenom fester med høy partyfaktor. Om man derimot ikke spiller seg gjennom hele denne plata minst én gang, vil man sannsynligvis ikke forsøke veldig hardt på dette ved en senere anledning heller.