Blendende bearbeiding

Hva kan man egentlig skrive om Nicholas Edward Cave, for de fleste kjent som Nick Cave, som ingen allerede har skrevet? Jo, man kan skrive hvordan man tolker denne siste skiva med utgangspunkt i et alvorlig og tungt bakteppe. Nick Cave er mannen som nærmest er blitt oppfattet som alt fra mørkemann til predikant og profet. Gjennom sin femti år lange karriere har han presentert sitt kunstneriske spekter for verden. Denne allsidige australieren viste tidlig fascinasjon for litteratur, kunst og musikk. Allerede som tenåring, med blant annet Mick Harvey, startet han punk-bandet The Boys Next Door, som ble forløperen til det mer kjente post-punk-bandet The Birthday Party. Musikerlivet i Melbourne ga Cave og Harvey mersmak, og de tok deretter steget videre til London og senere til Berlin, hvor bandets intense, ofte kaotiske og utfordrende lyd gradvis ble justert. Da The Birthday Party ble oppløst, sto Cave klar til å ta sine ideer videre, og han gjorde dette ved å danne Nick Cave And The Bad Seeds i 1983; igjen med Harvey, men også med det tyske industrialbandet Einstürzende Neubautens frontfigur, Blixa Bargeld, på laget. Med sitt nye band skapte Cave en ny æra innen alternativ rock; noe som etter hvert også har utviklet seg til å bli en musikalsk arv i den totale rockehistorien. Musikken kjennetegnes av emosjonell og heftig intensitet, samt lyrikk som utforsker temaer som død, religion, kjærlighet og vold.

Caves kunstneriske uttrykk stopper ikke ved musikken. Han har alltid vært en fyr som har nektet å la seg begrense til én form. I 2006 grunnla han det energiske og psykedeliske garasjerockbandet Grinderman med blant annet nåværende The Bad Seeds-medlem Warren Ellis, og han har også komponert musikk til flere filmer, ofte i samarbeid med Ellis. Dessuten har han skrevet solide romaner som «And The Ass Saw The Angel» og «The Death Of Bunny Munro». Nick Caves kreative stamina er enorm, men livet har ikke vært fritt for drama og tragedier. Av hans fire barn, har to av dem allerede gått bort. I 2015 mistet han sin femten år gamle sønn Arthur i en ulykke, og i 2021 mistet han sin eldste sønn Jethro i en alder av 31. Disse hendelsene må ha vært hans livs største prøvelser, og det er åpenbart at de har påvirket hans senere arbeid. Det høres ut som en floskel at ulykkelige kunstnere skaper sine beste verker, men det er ingen tvil om at Nick Caves brennaktuelle album «Wild God» er i ferd med å bekrefte denne påstanden. For makan til skive, altså!

«Wild God» er Caves 18. album med The Bad Seeds, og dette markerer overraskende nok en håpefull vending i Caves karriere. Cave som tidligere var kjent som «the prince of darkness«, med sine dystre og innbitte tekster, viser her en noe annerledes side av seg selv. Albumet omfavner temaer som sårt tiltrengt optimisme, relasjoner og kjærlighet, og representerer en betydelig kontrast til flere av hans tidligere utgivelser. Med strålende strykere, kraftfulle vokaler og et rimelig orkestralt lydbilde, guider «Wild God» oss gjennom både sorg og glede. Men det er denne merkverdige positiviteten som gjør «Wild God» til en skive som får en til å reflektere, der det balanseres mellom tvil og tro. For å forstå betydningen av «Wild God», kan vi forsøke å sammenlikne skiva med tidligere markører som utgjorde en tiårsperiode av gull. Fra 1986 med «Your Funeral… My Trial» via «Tender Prey», «The Good Son», «Henry’s Dream» og «Let Love In» til «Murder Ballads» 1996 vises de mørke sidene, men felles for dem alle er Caves evne til å utvikle seg uten å miste sin unike stemme. Året etter kom «The Boatman’s Call» hvor singelen «Into My Arms» ble en låt verden trykket til sitt bryst. Sårheten var da like tung som framføringen av nettopp denne i begravelsen til INXS-kompisen Michael Hutchence. Sorg, tap og søken etter mening har preget Cave de siste foregående albumene «Push The Sky Away», «Skeleton Tree» og «Ghosteen», og man skulle tro at det absolutte tungsinnet skulle vedvare på denne skiva, især med tanke på eldstesønnens bortgang som skjedde mellom «Ghosteen» og dette nylig utgitte mesterstykket. Skiva er selvsagt ikke helt fri for slike referanser, men paradoksalt nok kan mengden av tragedier skape uventete vendinger. Kanskje det var nok død og fordervelse, og kanskje er det derfor «Wild God» virker mer som en feiring av livets lysere sider og kjærlighetens transformative kraft oppi all sorgen?

«Wild God» starter med fine strykere, marsjtrommer og Nick Caves dype, såre, men like fullt friske stemme. Han tynger ikke «Song Of The Lake» ett sekund. Snarere tvert om, der han innleder skiva i fortreffelig stil og følger opp med tittelsporet som en hybrid av Roger Waters og Mike Scott. Det er ingen konkurranse mellom disse, og denne betraktningen er kun en hyllest til en stor kunstner. Og hører vi noe Bowie-esque på singelen «Frogs» der Cave med en blanding av smerte og kjærlighet virker å beskrive en tilstand av desperasjon om å møte sine kjære igjen? Setninger som «the children in the heavens / jumping for joy, jumping for love» kan selvsagt tolkes på flere måter, men når «kill me!», «leaping to God» og «amazed of love» er øvrige ingredienser, velger jeg med tidligere beskrevne bakteppe, å anta at dette er en ulidelig lengsel etter gjenforening. Pianoet er selvfølgelig på plass, og på «Joy» er det mer som tyder på at bearbeidingen av sorgen fortsetter med en form for lys i tunellen når Cave fornemmer en gutteskikkelse i store joggesko sittende ved senga, og som sier «we’ve all had too much sorrow, now is the time for joy». Her synes Cave å slippe opp de tyngende følelsene, og begynner heller å se framover. «Final Rescue Attempt» har gjenkjennbar pianostemning. Det er en anelse «Song Of Joy» i låtas pianospill hvor Cave avslutningsvis gjentar: «and I will always love you». Også er det noe med kor, og noen ganger kan det bli for mye av det gode, men den massive avslutningen på «Conversion» er bare utrolig heftig og suggererende. Vakre «Cinnamon Horses» har strykere og kor, men klarer likevel å holde en dempet ro i lydbildet. Dette er elegant balansert.

«O Wow O Wow (How Wonderful She Is)» er en hyllest til Caves tidligere kjæreste og ambulerende The Bad Seeds-medlem, Anita Lane, som døde i 2021. På låta hører man et telefonopptak fra 2019 hvor Lane, med solid australsk aksent, mimrer tilbake til den bekymringsløse tiden i brytningen mellom 70- og 80-tallet hvor de opererte i en slags fantasiverden og forestilte seg overnaturlige ting, som igjen kunne materialisere seg i nye låter. En søt refleksjon fra hennes side, og som helt tydelig uttrykker hennes gjensidige kjærlighet til Nick Cave. Disse lattermilde setningene er rørende fine: «we tried to write a contract of love / but we only got as far as doing the border / there was never any words in it / which I thought said a lot more than anything else». Relasjonen mellom Cave og Lane synes alltid å ha vært der, uavhengig av forskjellige privatliv, så dette er rett og slett bare nydelig. Og var det et frampek i 1996, da Anita Lane sang et vers på coverversjonen av Bob Dylans «Death Is Not The End»? Tolk det som du vil. Årets album avsluttes med «As The Waters Cover The Sea», hvor dette koret slår inn for fullt igjen, og selv om kløen kommer snikende når låta er på det mest pompøse, er den likevel såpass kort at det fort gir seg. To minutter klarer vi. «Long Dark Night» er forresten en god nok single, men denne framstår likevel som den mest ordinære låta på hele skiva, og det sier vel det meste om den helhetlige kvaliteten.

Nevnte Warren Ellis, som også ga ut samarbeidsskiva «Carnage» med nettopp Cave i 2021, er med som produsent, og sammen har duoen igjen truffet blink. «Wild God» tar oss med på en reise gjennom alt fra nedtonete til omfangsrike lydlandskaper, fra det mørke dypet til de lyse høydene, og viser kjærlighetens triumf over tap. Nick Caves evne til å omforme personlig sorg til universelle temaer som kjærlighetens kraft, understreker hans vanvittige begavelse. «Wild God» er jaggu meg noe av det beste jeg har hørt på lang tid. Skiva gir håp og inspirasjon og viser så til de grader at Nick Cave fortsatt er en av vår tids mest betydningsfulle kunstnere. De som så ham på Øyafestivalen i fjor kan garantert skrive under på det utsagnet. Sannsynligvis har flere tusen av dem også booket billett til «The Wild God Tour» i Oslo Spektrum 2. oktober når Nick Cave med sitt The Bad Seeds igjen står på scenen som en klok yppersteprest. Om du ikke kan dra på konsert, bør du i alle fall lytte til denne skiva. Ikke gå glipp av formidlingen til en svært intelligent fyr som navigerer mellom sorg, kjærlighet og Gud i flammer og regn.