Om kjærlighet

Det irske post-punk-bandet fra Dublin, med Grian Chatten som frontfigur, fortsetter sin musikalske utvikling på sitt fjerde album «Romance». Etter bandets forrige utgivelse «Skinty Fia» og Chattens soloskive «Chaos For The Fly», virker de musikalske uttrykkene fra nettopp disse albumene å forenes på årets langspiller. Dette er ikke en standard kjærlighetsplate, men dualismen er på plass. Det er mørke og lyse temaer om hverandre, men denne gangen kan du gjerne analysere tekstene selv mens du lytter deg gjennom et solid håndverk.

Da bandet debuterte med albumet «Dogrel» i 2019, ble de fort anerkjent for sin passe punkete og energiske musikkstil, samt at tekstene ble ansett som dypere enn hva normalt var for denne typen musikk. Særlig vokalist Chattens hang til poesien fikk stor oppmerksomhet. Da «A Hero’s Death» kom ut året etter, begynte lyden å bli noe mykere idet bandet beveget seg mer mot post-punk. For to år siden kom altså, «Skinty Fia» med ytterligere fylde i lydbildet og enda mer fokus på melodier, og det er åpenbart at Fontaines D.C. nå bygger videre på dette med «Romance».

Selv om dette albumet markerer en ny fase for bandet, med tilsynelatende enda mer gjennomtenkt poprock-strategi, har Fontaines D.C. fortsatt intrikat tilnærming til musikken sin. Tittelsporet åpner skiva på en avventende måte, men skaper likevel stemning som viser hva som er i vente. «Starburster» gir et bilde av at gamle kunster ivaretas der låta ironisk nok har drivende monotoni i kombinasjon med den etter hvert så kjente post-punk-energien. Det er faktisk litt Blur over akkurat dette. De to øvrige singlene «Here’s The Thing» og «Favourite» er interessante på hver sin måte. Den første har toner som minner litt om Weezers tretti år gamle «Buddy Holly» mens den andre er som en blanding av eldre indie-låter i én pakke. Her fornemmes også tendenser av Teenage Fanclubs «Is This Music?» og The Cures «Just Like Heaven» som instrumentale melodilinjer med Chattens vokal kledelig på toppen.

På «Romance» eksperimenterer den irske kvintetten såpass mye med lydbildet at “mer polert” kanskje burde vært en merkelapp, men i grunn framstår denne poleringen av uttrykket mer som et atmosfærisk grep. Det mest underlige med denne skiva, er at volumet i lydbildet fort kan assosieres med slikt som stadionrock-band ofte skaper. Tidvis høres også såpass drømmende innslag, at noen av låtene tenderer til å ha såkalte dream pop– og shoegaze-aktige referanser. Lytt litt til «Sundowner» og «Motorcycle Boy om du liker det siste. Alle elleve spor fortjener oppmerksomhet, men skal noen flere enn ovennevnte trekkes fram, er «In A Modern World», «Bug» og «Horseness Is The Whatness» alle låter man får lyst til å høre flere ganger.

Fontaines D.C. sitt siste album er en fin opplevelse som viser viljen til å utforske andre territorier ved å ekspandere lydbildet. Musikalsk beveger de seg altså noe vekk fra post-punk selv om «Romance» har flere likheter med tidligere arbeider. Bandets utvidelse av det musikalske landskapet synes å være resultat av kontinuerlig kreativ nysgjerrighet. De tviholder ikke på den opprinnelige råskapen, men man kan heller ikke si at de har frasagt seg den helt, der kjærlighetens mange sider formidles. Alt i alt er «Romance» et gledelig møte med en gjeng som på kort tid har tatt kjappe steg inn i den kommersielle framtiden, og det er antakelig det som må til for å favne et enda større publikum. I dette tilfellet er det ingen ulempe. Snarere tvert imot.