Corgans lov

The Smashing Pumpkins er et av de mer sagnomsuste rockebandene på den alternative scenen de siste 35 årene. Dette er ikke bare fordi bandets tre første albumer, undergrunnsdebuten «Gish» i 1991, etterfulgt av gjennombruddet «Siamese Dream» to år senere, samt dobbeltalbumet «Mellon Collie And The Infinite Sadness» fra 1995, som markerte et høydepunkt i karrieren, la grunnlaget for det man trodde skulle bli verdensherredømme. Det er også fordi frontfigur Billy Corgan har hatt veldig mange ideer om hvordan The Smashing Pumpkins skal framstå, og kunstnerisk er de dermed blitt dratt i alle mulige retninger, både musikalsk og tematisk. Den opprinnelige gjengen med Corgan på gitar og vokal, gitarist James Iha, bassist D’arcy Wretzky og trommeslager Jimmy Chamberlin slo seg fram med sin 90-tallsriktige rockelyd. Med Corgans særegne stemme, intellekt og kreativitet utviklet bandet gjennom årene en resept bestående av veldig mange forskjellige vrikemidler. Noen av ingrediensene har vært grunge, goth, heavy metal, psychedelic, progressive rock, shoegaze, dreampop, synth og electronica. Med singler som «Siva», «1979», «Cherub Rock», «I Am One», «Today» og «Bullet With Butterfly Wings» viste Chicago-bandet tidlig sin evne til å lage solide rockelåter med fuzz og edge uten å rote seg fullstendig inn i den flanellskjortepregete grunge-tåka.

Bandet som har solgt over tretti millioner album, opplevde mot slutten av 1990-tallet interne konflikter som resulterte i oppløsning. Bassist D’arcy Wretzky forlot bandet i 1999, og det gikk sju år før et par stykker fra den opprinnelige linupen fant sammen igjen. Da gjenforentes Billy Corgan og Jimmy Chamberlin for å spille inn albumet «Zeitgeist». Etter dette har The Smashing Pumpkins fortsatt å turnere og skape musikk tross endringer i bandets sammensetning, og i 2018 var nok et opprinnelig medlem, James Iha, tilbake. Før årets utgivelse hadde Corgan bygget videre på historiene fra «Mellon Collie And The Infinite Sadness» og «Machina/The Machines Of God» med «ATUM: A Rock Opera in Three Acts», en samling låter utgitt i nettopp tre sekvenser, som følger karakteren Shiny, også illustrert som Zero og Glass på de tidligere albumene. Det var her man kanskje tenkte at The Smashing Pumpkins, eller spesielt eksentriske Billy Corgan hadde mistet mer enn håret. Men, neida.

Selv om The Smashing Pumpkins pr. nå i prinsippet er en trio, har de like fullt, med hjelp fra den flamboyante gitaristen Kiki Wong, fått enda mer krydder i oppskriftene, særlig når de spiller live. Og nå har bandet sågar snudd på den kunstneriske retningen i studio. I år kom nemlig bandets trettende album, «Aghori Mhori Mei» ut. Dette markerer en betydelig tilbakevending til bandets røtter, med klar inspirasjon fra tidlige verker som nettopp «Gish», «Siamese Dream», og «Mellon Collie And The Infinite Sadness». Albumet inneholder ti spor og varer i omtrent 45 minutter, der man opplever en sammenhengende helhet, og helt uten forhåndsdistribuerte singler. The Smashing Pumpkins kan faktisk sies å være tilbake i godt gammelt slag hvor karakteristiske elementer som kraftige riff og mørk stemning er på plass, iblandet en større dose prog. Lydbildet minner om gamledager, med andre ord 90-tallet, bare forfinet og mer som åpen rock i 2024-drakt.

Første låt ut, «Edin», gir umiddelbar god stemning for oss som har hørt noen timer på Billy Corgans mange spennende komposisjoner oppigjennom. Det bølger fint mellom eggende rockeriff og roligere partier. «Pentagrams» kan til forveksling høres ut som en mashup av flere låter som Iron Maidens tre år gamle «The Time Machine» og Red Hot Chili Peppers’ riff og vokal på henholdsvis «Transcending» og «Pea» fra albumet «One Hot Minute». Det er likevel nok originalitet, orkestrering og bra miksing til at låta står bra plantet. Sporene fortsetter livlig med «Sighommi» som virkelig setter spotlighten på 90-tallet, og roligere «Pentecost» er neiggu ikke ille den heller. «War Dreams Of Itself» er deilig funky og rytmisk, og det er vanskelig ikke å like de kamphymneliknende versene, med typiske Corgan-vendinger innimellom. Første halvdel av skiva er altså en brillefin opptur. Balladen «Who Goes There» er egentlig ikke verst, men likevel gir den en småklein bismak av innøvd koserock som mainstream radiokanaler kunne rettferdiggjort spilling av, for å vise et mangfold samtidig som de ikke støter lytterne. Pene og nesten pop-aktige «Goeth The Fall» funker også bra som radiolåt. «999» flesker til med heavy metal-riff et stykke ut i låta, bare for å synliggjøre at The Smashing Pumpkins ikke skal settes i noen bås. De siste låtene veksler nettopp mellom tunge og rolige musikalske uttrykk. Bruk gjerne noen ekstra runder på avslutningen «Murnau». Den runder fint av et ganske så solid rockealbum som mange av 90-tallets fans vil verdsette.

Billy Corgan har forklart at tittelen «Aghori Mhori Mei» er en slags kode, og at man må leke med ordene for å dechiffrere den. Mulig det er et anagram, men det får AI finne ut av. Og apropos AI; bandet har visstnok benyttet seg av denne teknologien for å markedsføre albumet på egenhånd. På åtte forskjellige språk forteller Billy Corgan at informasjonsvideoen er utformet ved hjelp av AI, med budskapet om at The Smashing Pumpkins har laget et nytt album før teknologien rekker å ødelegge absolutt alt her i verden. Festlig! Tilbake til denne forunderlige albumtittelen. Ordet «Aghori» kommer visst fra sanskrit og betyr noe sånt som “uten frykt”. «Aghori» er også navnet på en asketisk sekt i India, så språklig er vi sannsynligvis på sporet av noe. «Mhori» er et sted i India, men det kan også være en variant av det thailandske strengeinstrumentet «Mahori», men om vi holder oss til India så lenge som mulig, kan «Mei» på hindi bety “min” eller “mitt”.

Samlet kan da «Aghori Mhori Mei» tolkes som «Mitt fryktløse instrument» eller «Mitt fryktløse sted». Dette kan reflektere Billy Corgans hang til å utforske dypere temaer både musikalsk og filosofisk. Corgan skal også ha hatt et ønske om å gjenskape den rå og primitive energien fra The Smashing Pumpkins’ tidlige dager ved å utforske ulike riff og lyder for å finne tilbake til den opprinnelige inspirasjonen som drev dem til å lage musikk. Det virker som om Corgan har villet dykke langt ned i et mer intenst, åndelig og stimulerende univers, noe som da gjenspeiles i tolkningen av tittel og innhold. At noen andre har tolket albumtittelen til: «omfavnelse av vakker død», får stå for deres regning. Alt er uansett bare tolkninger, for Billy Corgan sitter selv på fasiten. Muligens oppklares det hele en dag.

I mellomtiden kan vi konkludere med at «Aghori Mhori Mei» er et album som kombinerer mytologi og minner, nærmest spisset mot The Smashing Pumpkins’ voksne fans. Når Billy Corgan ytrer at prinsippene er ikke å gå i fortiden, men likevel gjør dette nå, for deretter å beskrive albumet som en kjærlighetserklæring til trofaste tilhengere, virker det som han gjorde rett i å bryte nettopp disse standardene. I hvert fall denne gangen. For denne skiva framstår som bandets beste utgivelse på et par tiår. På samme tid gir den en lovende indikasjon om framtiden. Lydbildet balanserer de gjenkjennelige tunge rockriffene med melodiøse og eksperimentelle innslag, og skaper nesten en altoppslukende sfære som likevel oppleves som akkurat passe jordnær. Nå som vi har tatt en tidsmaskin tilbake til fortiden, blir det interessant å følge med videre på The Smashing Pumpkins’ reise inn i framtiden.