Reliqua corporis vita

Hvis du tror at norsk metal står sterkt ute i Europa, stiller svenskene i en helt annen liga hva angår antall metal-band med suksess. Der Norge har tre til fire gode eksporter, har broderfolket rundt femti band med mer framgang og bedre omdømme. Her kommer nok et eksempel på gryende realisering fra Sveariket. Medlemmene i Three Dead Fingers startet opp i 2015. På den tiden var de egentlig bare kids som lærte seg metal. Åtte år senere kom den litt rustikke debutplata «Breed Of The Devil». Deretter tok de et realt byks med «All Worlds Apart» i 2021. Den utgivelsen var såpass bra at bandet fikk plass på metal-festivaler nært og fjernt. Årsaken kan ha vært at akkurat dette albumet var svært sjangerblandet og utforskende, noe som gjorde at musikken traff enda flere lyttere.

Nå er svenskene ute med EP-en «For The Next Species, Pt. 1», og denne firespors utgivelsen varsler klatring på rangstigen blant andre svenske band som Soilwork, Opeth, In Flames, Entombed og Candlemass, for å nevne noen få i Sveriges jungel av metal-band. Vi antar at «Pt. 1» i minialbumtittelen indikerer at det kommer flere korte utgivelser, men det får tiden vise, for her eksisterer det sparsommelig med informasjon. Det kan like gjerne komme et fullt album, men de kortene har i så fall noen tett til sitt bryst.

Three Dead Fingers består av vokalist og gitarist Oliwer Doulas Bergman som viser god rekkevidde på vokal, med alt fra clean stemmeprakt til growling. Remy «Fiskis» Strandberg på gitar har utvilsomt hørt mye på Tools Adam Jones og Opeths Mikael Åkerfeldt. Antagelig har han lyttet litt til Cody Lee Ford fra Soen også, noe som på ingen måte legger demper på dynamikken i låtene til bandet. To gitarer gir dessuten et fyldig lydbilde og muligheter for masse fine fill-ins. Gustav Jakobsson på bass og Henry Bergman Paul på trommer skaper et tett rammeverk for bandet å boltre seg i; en oppgave det ikke er mulig å overvurdere. EP-ens fire låter utgjør en snau halvtime med musikk, så i tid er vi ikke langt unna et komplett album i andre sjangre.

Åpningen «9 Apes» er ganske så leken, og har en rekke riff i samme landskap som Mastodon. Det er også forholdsvis enkelt å tenke i retning av Killer Be Killed, bandet der Troy Sanders (også fra Mastodon) har tilhold. Låta bølger spennende i drøye ni minutter, og lytteren får aldri tid til å miste interessen. «YAMAA» åpner på herlig Tool-vis, og det er bøtter og spann med romfølelse selv om lyden ganske raskt og røft blir dratt i retning av Biohazard-assosiasjoner. Så varieres det interessant med roligere partier; et grep som gjør den musikalske reisen mer enn fin for lytteren. Trommeslageren gjør mye av låta med sin fleksibilitet og musikalske forståelse. Får du sjansen til å høre dette bandet live utendørs, vil det sannsynligvis bli en mektig opplevelse. «Pest The Rose» er minialbumets korteste bidrag; tungt, luftig og tight. Selvmotsigelser kanskje, men i praksis ikke. Dette er en spilleglad låt med akkurat passelig mengde små krusninger på et åpent hav av større bølger. Til slutt kommer «Love, Death & Ecstacy» med sine mange herlige elementer i miksen.

Vokalmessig kan Oliwer Doulas Bergman minne om Soilworks Björn Strid i de røffere partiene, samtidig som «Fiskis» og Henry legger ut et lydteppe av Tool- og Soen-inspirerte rytmer og riff. Totalen blir kruttsterk. Svenskenes muligens sterkeste kort innen prog metal gjennom de siste tretti årene, Opeth, kommer med nytt album i oktober i år, men jeg bare undrer om ikke Three Dead Fingers med denne utgivelsen (og kanskje kommende «Pt. 2»?) har plassert seg øverst på listen over 2024-utgivelser. Låtene som her presenteres med både romklang og et tørt og hardt ytre, er noe få band er forunt å få til. Her er det bare å sette av tid til glimrende sjangerblandet metal, for du vil høre mye på dette minialbumet om du er opptatt av metal. Volumet skrus til 10, og her må det hoppes etter Wirkola (eller Boklöv, om man vil) resten av året.