Rapporter fra utvalgte konserter på Øyafestivalen i Tøyenparken, Oslo, 7.-10. august 2024.
Lørdag 10. august
Med Ellie Linden i front dro Das Body sitt indiepoppete synth-party på Vindfruen, hvor et svartkledd kor bisto henne og bandet i store deler av settet. Det vil si, koret hadde også et annet instrument på lur enn sangstemmer, nemlig trekkspill. Dette var visst et resultat av Lindens fascinasjon for trekkspill og kor i én pakke, og voilà! Så tenkt og ønsket, så gjort. Et tosifret antall korister med trekkspill akkompagnerte Das Body i denne norske faunaen av såkalt nordic odd-pop. Det var en livat opptreden med god lyd og bra låter. På Hagen hadde den amerikanske indie-artisten Sabrina Teitelbaum, en gang i tiden omtalt som BAUM, men nå under artistnavnet Blondshell inntatt scenen. Med en behagelig ro gjorde hun sitt sett på en fortreffelig måte. Vokalen var fyldig og klokkeklar, og på typisk independent-manér leverte jenta med den blonde manken en solid konsert. Kvartetten ga publikum det de kom for å høre av tidligere låter som fra eksempelvis fjorårets selvtitulerte debutalbum, samt noen helt nye låter. Tilbake på Vindfruen satte de gamle kjenningene Euroboys i gang med den glitrende låta “Break Away” fra albumet “Soft Focus” som kom ut for tjue år siden. Det er vel omtrent like lenge siden Euroboys har spilt på Øyafestivalen, så gjensynet, og ikke minst gjenhøret var mer enn gledelig. Knut Schreiner og hans ensemble formidlet de 70-tallsinspirerte softrock-låtene like godt som for noen tiår siden, og da gitaråpningen på klassikeren “One-Way Street” startet, var det bare å nyte enda mer. Euroboys er antakelig ett av ytterst få norske band som klarer å gjenskape assosiasjoner til californiske musikklandskaper, som blant annet Laurel Canyon og andre “vestkystimpulser”, på en svært troverdig måte. Dette var en høyst gjennomført konsert som ble avsluttet med den feteste rockeversjonen av Simon & Garfunkels “Scarborough Fair”. Siden vi fikk servert en musikalsk tidsmaskin, gjorde det heller ingenting at gode, gamle Middelalderparken fikk en aldri så liten åpningshilsen i Tøyenparken.
New York-fødte Yaya Bey serverte neo-soul av høy klasse hvor de musikalske impulsene er soul, hip-hop, jazz, reggae og afrobeat. Selvsikkert og filterfritt gjorde hun sine greier strålende. Iført rød genser hevdet hun å være i overkant varm denne dagen, men hun gønnet på med vann og holdt koken med en rekke låter fra karrieren så langt. Etter tydeligvis å ha fått litt feedback etter en opptreden i Sverige dagen før, tok Yaya Bey et lite forbehold om ufiltrert språk, og sendte vel egentlig bare signaler om at dette var henne som person, dette er hennes musikk og språk, og liker du det ikke, kan du gjerne finne på noe annet. På ett tidspunkt la hun om fordi hun så at det sto en relativt ung person langt framme og digget henne, så da slo nok beskyttelsesinstinktet for eksplisitt ordbruk inn litt likevel, uten at det kan kalles selvsensur. Yaya Bey har mange gode låter, og både årets skive “Ten Fold” og det glitrende albumet fra 2022, “Remember Your North Star“, var representert. Måten Yaya Bey formidler på er stilig, og innslaget med reggae-aktige “Meet Me In Brooklyn” var et rimelig greit bilde på det hele. Det eneste rette på Hagen denne ettermiddagen var å chille.
På godt besøkte Sirkus hadde Sivert Høyem gjenfunnet stemmen etter en litt rusten opptakt til festivalen. Og vi skal være glade for at Lars Vaular avlastet Madrugada-sjefen på onsdagens jubileumskonsert, for nå var den mektige stemmen tilbake i storslag. Det finnes knapt noen som synger som denne mannen i Norge, men det er det skrevet og sagt nok om i mange år, så her kan vi bare konkludere med at Sivert leverte som vanlig. Og da vet alle at kvalitetsstempelet satt godt denne gangen også. At Sivert Høyem etter hvert har en stor katalog å ta fra, er det liten tvil om, for med nesten like mange soloalbum, inkludert årets “On An Island”, som han har med Madrugada, trenger han ikke lenger å lene seg så mye på bandets diskografi. Dog; det var trivelig å høre igjen drøyt tjue år gamle “Majesty”, da. Kvelden hadde mer å by på, for igjen var Hagen kledd til fest med Leeds-bandet Yard Act. Og for en energi dette herlig sammenraskete bandet med James Smith i spissen er. Sammenrasket, og sammenrasket; det var i hvert noen artige tilfeldigheter som gjorde Smith og bassist Ryan Needham sydde sammen et konsept hvor Smiths forkjærlighet for spoken word satte sitt preg på musikkens framtoning. Smith var i kanonform denne kvelden og låter fra begge Yard Act-skivene “The Overload” og “Where’s My Utopia?” ble slynget utover Tøyenparken. Da singelen «When The Laughter Stops» ljomet utover gressletta mens energiske kordamer danset overalt på scenen, var lykken komplett. Yard Acts friske blanding av post-punk, no wave og indierock, og nå også funk og art rock svinger, og mer energi skulle det bli på de to største scenene etter dette. Vel å merke var det to vidt forskjellige musikksjangere som skulle avslutte jubileumsfestivalen.
Vår bergenske venninne Gabrielle hadde allerede inntatt Amfiet da Bristol-kvintetten Idles gikk på scenen i sirkusteltet. Gabrielle ga jernet som hun har for vane å gjøre, og de engelske rockerne smalt til med en salig miks av punk, post-punk og hardcore, hvor blant annet årets album “Tangk” fikk fart i de oppmøtte. Vokalist Joe Talbot hadde publikum i sin hule hånd der han ga en ekstra stor finger til alle fascistene ute i verden. Det var ingen tvil om det politiske budskapet samtidig som det var kjærligheten til musikken som engasjerte til moshpits og full pinne inne i Sirkus. Så da fem fine fyrer holdt liv i teltet godt utpå kveldinga, hadde selvsagt også Gabrielle “Fem Fine Frøkner” med seg som avslutning på kvelden. Det endte godt for alle sammen. Øyas jubileumsfestival var en suksess, og måtte de holde på i minst 25 år til.