Rapporter fra utvalgte konserter på Øyafestivalen i Tøyenparken, Oslo, 7.-10. august 2024.
Fredag 9. august
Norsk-iranske Amanda Delara tok Amfiet med storm fra første strofe med sine fengende låter denne relativt våte sensommerdagen. Og det var kanskje ikke så rart siden hennes ekstremt sjarmerende vesen og glimrende stemme varmet folket såpass mye at selv sola måtte titte fram. Delara er et naturtalent som kommuniserer direkte med publikum, synger på flere språk og lager show som man bare kan nyte. Måten hun engasjerer publikum på, er ganske eksepsjonell. Joda, hun har blant annet jobbet med Karpe, så noen triks har hun sikkert tatt med seg på veien, men det er egentlig bare ekstra krydder i en allerede strålende samling av medfødte artistiske attributter. Det å gjenkjenne en fan i folkehavet, få henne opp på scenen og la henne nyte skuet utover mengden mens de synger en låt, er bare vakkert. Vakkert var også Delaras engasjement for eget opphav og hennes hyllest til barna av fredsprisvinneren Narges Mohammadi, som også var på konserten. Med låter som “Nå Er Det Oss”, “Volare” og coverlåta “Josefin” av svenske Albin Lee Meldau, viser Delaras sitt store hjerte. Det er så mye mer vi kunne skrevet om denne utrolig friske konserten, for Delaras detaljer med å organisere plass blant tilskuerne, kommentere og inkludere er uovertruffen. Og mest av alt; hun hadde full kontroll på “alt og alle” gjennom hele konserten. Delara kom, så og vant med kjærlighet. Verden trenger sånne som henne.
På Vindfruen gjorde det norske hardcore-bandet Hammok vei i vellinga med intens lyd og full spiker mens vi beveget oss mot Sirkus for å overvære hip-hopperen, Loyle Carner. London-artisten Benjamin Gerard Coyle-Larner, som han egentlig heter, var i godt humør der hans UK hip hop fenget de oppmøtte. Med musikk influert av jazz, hip hop, trip-hop og soul, var settingen perfekt for folk som liker deilig, passe chill musikk med god bass og innslag av blåseinstrumenter. Loyle Carner var kommuniserende og gjennomførte sitt sett med stil i et rimelig fullt sirkustelt. På Amfiet skulle noen, ikke altfor ukjente, franskmenn gjøre sitt debutalbum “Moon Safari” live som plaster på det opprevne The Smile-såret. Opprinnelig var det nemlig britene som skulle være en av headlinerne her, men de måtte trekke seg en stund før Øyafestivalen skulle gå av stabelen, så da ble Versailles-duoen Air, bestående av Nicolas Godin og Jean-Benoît Dunckel, invitert til å fylle både sted, tid og lyd. Det klarte de selvsagt fint uten store anstrengelser. For anledningen ulastelig antrukket i hvitt formidlet de 26 år gamle lyder for et stadig chillere publikum som nå kunne nyte melodiøs electronica mens sola hadde tatt ordentlig tak. På samme tid, gjorde, etter sigende, heller ikke den belgiske rocke-trioen Brutus seg bort Hagen. Les gjerne omtalen av deres siste album “Unison Life” her.
Vår egen Astrid Smeplass, eller Astrid S, om man vil, var på plass i Sirkus til sin store lykke. I boblende humør introduserte hun dagens sett med utgangspunkt i nyeste album “Joyride”. Med el-gitaren i hånd og solid vokal dro hun i gang et show som fungerte fint for de fleste. Scenen var bygget som en enkel bensinstasjon i rosaskjær, der Astrid inviterte publikum til å bli med og henge sammen med henne den nærmeste timen til et kollektivt gledeshyl, spesielt fra de aller fremste rekkene foran scenen. Astrid fra Berkåk hyllet bygd like mye som by, for bensinstasjoner og “hengekulturer” finnes jo overalt. Utenfor teltveggene hadde de amerikanske indie-folkrockerne Big Thief med frontfiguren Adrienne Lenker inntatt scenen. Med sin melankolske musikk og ettertenksomme tekster formidlet bandet sine karakteristiske låter enkelt og greit. Adrienne Lenker, som for øvrig slapp det kritikerroste soloalbumet “Bright Future” på vårparten i år, var i fin form. Alt er nemlig ikke like alvorlig live som det kan tolkes bare på plate. Når Lenker smiler er det ingen tvil om at ting fungerer bra. Mye tydet på at Big Thief var minst like fornøyde med publikum som omvendt. God dynamikk, der altså.
Avslutningen på torsdagen var, for vår del, Jack Whites opptreden på Amfiet. Den ekstremt produktive og allsidige rockeren trengte heller ingen introduksjon, og dette til tross for at han også var et alternativt trekkplaster for den opprinnelige bookingen Queens Of The Stone Age. De som hadde kjøpt konsertbillett ene og alene for å se QOTSA med Josh Homme i spissen, fikk forhåpentligvis en god kompensasjon i mannen bak ganske solide konstellasjoner som The White Stripes, The Raconteurs og The Dead Weather, Jack White. I en time og ett kvarter dro han fram et spekter av låter hvor han og hans gitarer snakket til publikum med ulike stemmer. Og selvsagt skulle det hele ta fullstendig av mot slutten hvor halve Tøyeparken svingte med riffene til den etter hvert så legendariske The White Stripes-låta “Seven Nation Army”. Det er viktig å gi seg når man er “on a high“, men helt ærlig tror jeg de aller fleste skulle ønske at Jack White fylte tiden helt til klokka elleve i kveldinga, for det var omtrent 15 minutter igjen før festivalområdet stengte, og publikum hadde fint klart å hoppe ekstatisk den resterende tiden dersom Mr. White hadde kjørt løpet fullt ut.