Rapporter fra utvalgte konserter på Øyafestivalen i Tøyenparken, Oslo, 7.-10. august 2024.
Torsdag 8. august
Det begynte så underlig med den gamle OutKast-helten, André 3000, der han sto på Vindfruen i sin stripete snekkerbukse, blå lue og komaklokker på ørene mens hans spilte låter fra sitt siste album “New Blue Sun” live. At rapperen også spiller fløyte og lager luftig ambient-jazz ispedd naturlyder av ymse slag, kom antakeligvis som et sjokk for en del som ikke har fulgt hans karriere helt til nå. For her var det ingen “Ms. Jackson” å spore, ei heller et aldri så lite “Hey Ya” på Øya denne formiddagen. På Sirkus var det derimot mer liv da det canadiske indiepop-bandet Alvvays formidlet sine melodiøse låter med vesentlig mer volum enn på albumene, altså akkurat slik det skal være. Parallelt med Alvvays hadde det britiske indiebandet English Teacher sin opptreden på Hagen, men de rakk vi ikke denne gangen. Les gjerne anmeldelsen av debutskiva likevel. En annen engelsk artist, Holly Humberstone, skulle fortsette indie-stafetten på Vindfruen, men vi måtte av gårde til Amfiet.
På Amfiet var elegante Raye klar, og med sitt strålende band skapte hun stort engasjement. Raye er en entertainer som kan synge hva som helst. Både visuelt og vokalt minner hun om en glam-utgave av Amy Winehouse, men der Amy fra Nord-London syntes å mistrives på scenen, utstråler denne jenta på Sør-London det diametralt motsatte. Det virker som hun elsker å stå på scenen samtidig som hun, med ublygt og ertende smil, omtaler seg selv som en dramaqueen. Raye kommuniserer, inkluderer og skaper stemning som tilsvarer solstrålene som tittet fram over Tøyenparken med hele arsenalet av blues, jazz og soul i en herlig pakke. Raye framstår som en sterk jente på 26 år som bruker musikken som terapi, og som samtidig sender gode vibber til lytterne. Gjennom sine tre kvarter med musikalsk show, formidler hun alt fra alvorstunge låter som “Mary Jane” via James Brown-klassikeren “It’s a Man’s Man’s Man’s World”, hvor hun får fram girlpower-essensen med den velkjente strofen “but it wouldn’t be nothing, nothing without a woman or a girl“, til den mer hurtiggående hiten “Prada”. Med åtte musikere på scenen bestående av blåserekketrio, gitarist, trommeslager, tangentmaker, bassist og Raye selv, var det solid lyd og nydelig underholdning. Dette var en glitrende gjennomført konsert fra en artist som forhåpentligvis skal fortsette å glede lyttere verden over i lang tid.
Norske Orions Belte hadde allerede vært i aksjon som konferansierer og støtteband for gårsdagens jubileumsartister, og nå skulle denne spennende trioen sende ut instrumentale lyder til folket som hadde møtt opp på Hagen. Så hva fikk vi servert fra gjengen som hevder å være influert av lo-fi psych, nigeriansk 70-tallsrock, underground blues, lounge, dub og soul? Jo, chill lyd som på artig vis kan illustreres som en sammensmeltning av Allah-Las, Arc De Soleil og Khruangbin. De gamle, men gode shoegazerne Slowdive ventet i sirkusteltet, og selvsagt var lyden og følelsen av å bli sugd inn i et audiovisuelt univers digg. Det er tretti år siden gjennombruddsalbumet “Souvlaki” kom ut, og det feirer Rachel Goswell med tofarget pannelugg mens hennes og den andre frontfiguren Neil Halsteads vokal fyller rommet med svevende låter av typen “Star Roving” og “Kisses”. Britene bommer egentlig ikke på noe, men kom du for å se ekstroverte partyfolk, forsto du sikkert at du hadde gått feil. Like fullt kan også du ha hatt en brillefin opplevelse.
Utbryterne fra Hjerteslag, bandet med det rimelig belastete navnet Kristi Brud, gjennomførte en god dose norsk rock på Hagen. Innimellom slagene klarte de også på finurlig vis å fortelle at de anså seg som et band, selv om de fort kunne vært en sekt. En liten cheeky melding der, altså. Resten av etymologien kan spores til Sveariket i øst, men den tjue år gamle saken isolerer vi her og nå. Vi ser Kristi Brud i nytt lys, og godt er det. På Amfiet samlet Janelle Monáe massene til en energisk og fargesprakende fest for R&B-hungrige musikkelskere samtidig som The National samlet folk med hang til alternativ rock inne i Sirkus. Det var med andre noe for enhver smak da de to ytterpunktene avsluttet dagen på hvert sitt sted. Matt Berninger var, som vanlig, inkluderende, og som vanlig måtte han ta seg en gåtur blant publikummerne også. Dessner-tvillingene la på effektivt gitarøs som myknet den typiske monotonien i lydbildet, og Devendorf-brødrene hadde kontroll over rytmeseksjonen. Det var ingen tvil om at The National trivdes, og det gjorde vi også. Hadde de bare krydret litt ekstra med “Demons” og “I Should Live In Salt”, ville det vært helt perfekt. Man kan ikke få alt her i verden. Ikke hver gang. Uansett var det en fin avslutning på nok en innholdsrik festivaldag.