Levende legender

Deep Purple – «=1»

(earMUSIC/Edel AG, 2024)

Hardrock-nestorene finner ikke opp kruttet på nytt, og det er like greit.

Det legendariske hardrock-bandet Deep Purple, som nær sagt «alle» assosierer med den ihjelspilte låta, «Smoke On The Water», eller i hvert fall det ihjelspilte Ritchie Blackmore-riffet på denne låta, er nå ute med sitt 23. studioalbum. Med over fem tiår i musikkindustrien har London-bandet, som ble dannet i 1968, utgitt albumklassikere som «Machine Head», «In Rock», «Burn», Fireball og «Stormbringer», samt overraskende gode «Perfect Strangers» fra 1984. Naturlig nok har Deep Purple da også opplevd en rekke endringer i medlemssammensetningen. Bandet har likevel alltid klart å opprettholde sin særegne stil, og har siden starten vært ansett som inspirasjonskilder for en rekke tyngre rockeband. Sammen med andre store navn som Led Zeppelin og Black Sabbath regnes Deep Purple som pionerer innen hard rock og heavy metal.

Besetningen på Deep Purples nyeste album med det enkle navnet «=1», består av flere kjente travere. Fortsatt er Ian Gillan med, mannen som de fleste antakelig forbinder mest som vokalist for Deep Purple. I 1969 overtok han mikrofonen permanent etter den opprinnelige vokalisten Rod Evans, og med unntak av noen «avlastninger» av blant annet Whitesnakes David Coverdale midt på 70-tallet og et innslag av Joe Lynn Turner på 90-tallet, har Gillan har vært bandvokalisten med lengst fartstid fordelt på flere perioder.  Et annet dominant medlem er bassist og låtskriver Roger Glover som også kom inn i 1969, samt trommeslager Ian Paice som er det eneste originale medlemmet som fremdeles er med.

Don Airey på keyboard overtok etter et annet opprinnelig medlem, John Lord, i 2002, og har siden den gang bidratt med sin nærmest virtuose spillestil, noe som igjen merkes godt på dette sistealbumet. Til slutt er det sikkert noen som savner Ritchie Blackmore (joda, han hadde sitt Rainbow også, men kom tilbake igjen), men det er snart tretti år siden han var med den gamle Purple-gjengen. Og når heller ikke Steven Morse som steppet inn de neste tiårene lenger er med, er det Simon McBride som forsøker å tilføre bandet ny energi og dynamikk med gitaren sin. Det går sånn greit med typiske soloer her og der.

Albumet «=1» er produsert av Bob Ezrin, som gjennom flere tiår er kjent for sitt arbeid med storheter som Alice Cooper, Pink Floyd, Lou Reed, Peter Gabriel og Aerosmith, og albumtittelen skal visstnok symbolisere ideen om at alt til slutt forenkles til en enhetlig essens. At konseptet gir albumet en ekstra dimensjon, er spennende nok, men egentlig følger selve musikken det samme i prinsippet som Deep Purple har bestrebet hele karrieren; nemlig tunge rockeriff fra gamledager og akkurat passe driv, selv med en aldrende Ian Gillan-vokal som ikke helt når de samme høydene eller har den samme kraften som i glansdagene.

På de tretten sporene hvor Ian Gillan jobber seg vokalt gjennom materialet på sedvanlig måte, er det få overraskelser. Det skal det vel heller ikke være, for fyrer du opp et Deep Purple-album forventer du mer av det samme, men forhåpentligvis er det noen nye solide rockelåter som du kan nikke fornøyd til. «A Bit On The Side» er en sånn låt. Den har Gillans karakteristiske vokal, om enn ikke like snerrende som eksempelvis 40 år gamle «Knocking At Your Back Door», så gir den likevel en følelse av Deep Purples signaturingredienser med bra driv, gitarsoloer og keyboards som uttrykker seg interessant i et ellers så gjenkjennelig lydbilde.

Enda eldre referanser oppstår med «Portable Door», for her er det en del 70-tallsinspirerte saker, og tidvis låter det nesten litt prog. Men så kommer denne obligatoriske gitarsoloen igjen, da. «If I Were You» er powerballade hvor Gillans stemme sliter med å holde seg ordentlig flytende, men han reddes inn av låtas struktur hvor kompet hjelper ham opp av myra når han nesten virker å sitte fast. «Lazy Sod» er en kombinasjon av nostalgirock med boogierock-tendenser akkompagnert av Hammondorgel-liknende lyder, også er det en gitarsolo, da. En av de snillere låtene er «I’ll Catch You», og gøyalt nok har denne låta innslag av soul-aktig bluesrock i seg. Den så jeg ikke komme. Gitarsoloen kom derimot som bestilt. Avslutningsvis forsøker «Bleeding Obvious» å oppsummere «=1», og da er albumet også ferdigdosert.

Om vi tolker albumtittelen «=1» til at tross en kompleks verden, kan alt forenkles, er det muligens det som reflekteres i musikken også. Deep Purple viser hvordan individuelle bidrag fra bandmedlemmene smelter sammen rock- og blues-elementer med litt prog til en ganske tradisjonell hardrock-harmonisk helhet som fint funker i 2024 også. Forening av fortid og nåtid virker å være det Deep Purple er opptatt av, og om du i tillegg finner ro i en akk så hektisk verden med «=1», har de gamle rockerne sannsynligvis klart å nå fram.