John Cale – «POPtical Illusion»
(Double Six/Domino, 2024)
Waliseren har uttrykt følelser gjennom musikken i seksti år, og jaggu treffer han ganske bra igjen.
Det er ikke alle godt voksne herremenn som framstår like vitale, i hvert fall ikke om de har passert åtti år. Nå for tiden blir slike forhold ettertrykkelig påpekt om man er i rampelyset på et vis. John Cale virker å være et solid unntak. 82-åringens siste utgivelse, «POPtical Illusion», er hans attende studioalbum, som følger opp fjorårets stilige album, «Mercy», på en fin måte. Årets skive er utgitt på samme plateselskap som forrige gang, og er igjen produsert av Cale selv og Nita Scott. John Cale fortsetter egentlig der det forrige albumet slapp, hvor ulike historier flettes inn den kjølige og electronica-baserte mystikken han har klart å utvikle i senere tid. Hans største egenskap synes å være kreativiteten og viljen til å formidle det han funderer over med sin crooner-aktige stemme. I alt sitt tungsinn oppleves «POPtical Illusion» som en avsender av forskjellige signaler. For det er også grader av positivitet og håp om fornyelse å spore i viraken av politiske og sosiale spørsmål, og musikalsk vever Cave inn elementer fra både eldre sjangere og moderne teksturer for å skape en fyldig og spennende lyd.
Mens «Mercy» ble kjent for sine mange samarbeider med yngre artister som blant annet Weyes Blood, Animal Collective og Tei Shi, er «POPtical Illusion» mer fokusert på Cale selv. «Mercy» hadde muligens en mer eklektisk lyd på grunn av de ulike samarbeidene, noe som ga albumet varierte partier. «POPtical Illusion» har et enda mer personlig preg, men skiva bygger likevel på forrige mal. Som sist gir lyden av denne skiva også en forestilling om hvordan The Blue Nile og Interpols Paul Banks ville hørtes ut om de hadde teamet opp. Begge albumene utforsker dype og komplekse temaer, men «POPtical Illusion» har større musikalsk lekenhet, sin relativt stramme produksjon til tross. Uansett slektskap, hadde «Mercy» stort sett et mørkere og enda mer melankolsk drag over seg.
Singler som «How We See The Light» og «Shark-Shark» ble lansert tidligere i år, og disse viser noe av kontrastene i John Cales univers. Der førstnevnte framstår som en slags «Dying On The Vine»-type låt i Interpol-remiks, virker den andre å være som en moderne Velvet Underground-låt. Et par andre låter som absolutt bør lyttes inn er den nærmest nostalgisk synth-strukturerte poplåta «Davies And Wales» og den rolige keyboard-dominerte «I’m Angry». På et vis synes denne låta å ha et lettere lydbilde, men ironisk nok kan man ikke si det samme om tittelen. Glem heller ikke å lytte på den deilige «Laughing In My Sleep», for i nettopp denne er det åpenbar «Mercy»-stemning.
«POPtical Illusion» er med sine tretten låter både et eksperimentelt og dyptgående verk hvor komposisjonene stadig fascinerer. Igjen viser John Cale sin evne til å kombinere tekst og lyd på en avantgardistisk og følelsesmessig måte som utfordrer lytteren. Dette er typisk for Cale; han reflekterer, presenterer og leker med forventninger, noe som skaper en interessant dynamikk. Selv om låtene skulle uttrykke frustrasjon og sinne, klarer den gamle mesteren på magisk vis å balansere det hele slik at ikke totalopplevelsen blir bekmørk. Kanskje er det derfor John Cale har klart å holde den kunstneriske kraften gående, balansekunst?
