Alvorlig hyggelig

De skotske indie-favorittene som ble dannet på 1990-tallet ved The Glasgow School Of Art består i dag av frontfigur Fran Healy, gitarist Andy Dunlop, bassist Dougie Payne og Neil Primrose på trommer. Deres musikalske ferd har vært av den trivelige sorten, og med godt låtmateriale og god stemning på konserter har de satt sitt preg på den gitarbaserte indiepopen som har kommet fra Storbritannia de siste 20-30 årene. Siden gjennombruddsalbumene «The Man Who» og «The Invisible Band», som inneholder noen av deres mest kjente sanger som «Sing», «Why Does It Always Rain On Me?», «Driftwood» og «Flowers In The Window», har Travis holdt produksjonstakten jevn de siste 25 årene. Nå er de da også ute med studioalbum nummer ti, «L.A. Times».

Hvorfor tittelen «L.A. Times» fra en kvartett med skotter, tenker du kanskje? Og dette er da neppe en hyllest til den amerikanske avisen «L.A. Times…». Ganske riktig, det er det ikke. Albumtittelen skyldes noe så enkelt som at hjernen i bandet, Fran Healy, har tatt for seg amerikanske tilstander slik han selv opplever dem etter å ha bodd i Los Angeles i et tiår. Skiva inneholder en fin miks av oppstemte og roligere låter i god, gammel Travis-stil, med, ikke helt unaturlig, amerikansk tilsnitt i lydbildet. Albumet er produsert av Tony Hoffer, som blant annet har artister som Air, Beck, The Kooks, Supergrass og Phoenix på merittlista, og det produksjonsregisteret passer Travis perfekt.

Med sine ti låter anser Fran Healy «L.A. Times» som bandets, eller, la oss være helt ærlige – Healys, mest personlige album siden «The Man Who» der han reflekterer over store endringer i livet de siste tjue årene. Healy fyller 51 om nøyaktig én uke, så det å være en herremann midt i livet ligger selvsagt implisitt her. En annen ting er det uforutsigbare verdensbildet og forskjellene han observerer i lokalsamfunnet. På tittelsporet sender Healy et åpenbart stikk mot både amerikanske milliardærer og nymotens selvberikelse gjennom eksempelvis kryptovaluta. Låta avslutter albumet med lavmælt spoken word i beste trip-hop-stil à la Robert Del Naja og elegante melodilinjer med Moby-faktor. Supertramp-liknende «Gaslight» tar for seg et annet økende samfunnsproblem, nemlig nettopp gaslighting.

På låta «Raze The Bar» har Travis fått hjelp av Coldplays Chris Martin og The Killers’ Brandon Flowers. At to frontfigurer fra såpass store band bare stepper inn og gjør bakgrunnsvokaler på samme låt, virker som et bransjekameratslig innfall. Låta er helt grei der den følger etter det brillefine åpningssporet «Bus». Låter som «Alive» og «Home» minner veldig om en blanding av typisk Travis og amerikansk viserock fra 70-tallet, mens «The River» ikke er i nærheten av nivået på Bruce Springsteens klassiker. Og nei, dette er ikke en coverlåt. Travis egensnekrete «The River» minner mer om noe Mumford & Sons kunne vrengt opp, så dette låter bare kleint. «Naked In New York City» framstår også som noe lett. Billy Joel gjør slike New York-scenarier vesentlig bedre.

Alt i alt er «L.A. Times» et meget lyttervennlig album som faktisk virker ektefølt. Ikke at dette har manglet før, men nesten helt siden «The Invisible Band» kom ut i 2001, har Travis gradvis blitt usynlige. Innimellom har de selvfølgelig hatt noen låter av den bedre sorten, men med «L.A. Times» virker det som de har kommet seg ordentlig opp på hesten igjen. Travis har alltid hatt intensjon om å gi lytterne melodiøs indiepoprock med pene melodilinjer og fengende refrenger, men de har også ønsket å formidle dette med en dypere mening. Det har de nå klart, og det er få ting som er finere enn at Travis igjen har klart å skape et album som både samfunnsengasjerer og skaper nynnetrang. I korte trekk innbyr «L.A. Times» til gjentatt lytting og litt tralling.