Kiwi-prog

Look To Winward er et rent studioband som har holdt på siden 2009. De er opprinnelig fra New Zealand, men nå for tiden har de tilholdssted i Nederland. «The Last Scattering Surface» er deres tredje album, og det er finansiert via Kickstarter. Når inntekter fra konserter ikke er en mulighet, er jo dette en fiffig måte å få betalt studiotiden på. Samtidig forteller bruken av en slik funding-variant at dette er noe fansen vil ha. Frontmann og grunnlegger Andrew McCully er tydelig inspirert av Steven Wilsons univers; først og fremst gjennom Porcupine Tree. McCully gjør også som Steven Wilson og trakterer de fleste instrumenter selv, med unntak av Andy Smiths bidrag på sologitar. Fans av Yes, Rishloo, Pure Reason Revolution og Tool vil også finne dypere mening med Look To Windwards kreasjoner.

«The Last Scattering Surface» har en rekke gjestevokalister, som blant annet tidligere bandmedlem og medgrunnlegger Benjamin Morley, men mest fremtredende er Emily Rice. Hun kan minne om Nina Persson fra The Cardigans, og den type stemmeprakt passer perfekt inn i Look To Windward sitt lydbilde. Etter at albumet åpner litt melankolsk introduserende med «Autumn’s Loss», der Emily Rice englekorer mykt i bakgrunnen, blir vi enda bedre introdusert på neste spor; «Why Ask». Derfra bakser det videre til et nytt høydepunkt i «Relic». Samspillet på vokal gir en herlig flyt, og retter ut noen av de kjente melodiske rynkene man ofte får i prog-universet.

«When You Go Away» gir skikkelig Rishloo-vibber. Det er et tilsvarende ambient lydbilde med den gode plassen midt i lydregisteret. Noen vil kanskje mene at sånne åpenbare likheter med andre band utsletter bandets eget uttrykk. Look To Windward er utvilsomt inspirert av sine helter, men det er jo de aller fleste artister, uansett sjanger. Låta er uansett nydelig. «Dance Of The Futile» på drøye ti minutter er en leken sak, og lytteren kan med fordel være bittelitt våken for å få groovy feelings. Etter noen gjennomlyttinger åpner det seg også opp gode referanser i retning av Porcupine Tree sitt siste album «CLOSURE / CONTINUATION» fra 2022. Andre høydepunkter verdt å nevne er den tredelte komposisjonen bestående av låtene «Earth Overture (I)», «River Mercury (II)» og «Theia Arrived One Fateful Day (III)». Sistnevnte er intet mindre enn en prog-skatt, der Emily Rice skinner som den nydeligste sommersol. Låtene «Spin» og «Condition» byr også på deilig gjennomført prog-musikk, der de hele tiden styrer mot det veldig melodiske, med noen virkningsfulle avstikkere som gir fylde og karakter.

«The Last Scattering Surface» er et velprodusert og komplekst album, og her er det rett og slett mye å dykke ned i for dem som ønsker det. Det tok anmelderen en del gjennomlyttinger før riktig volumnivå kunne settes, for kompleks prog-musikk har som kjent mange lag som til slutt utgjør en helhet. Man må bare ta seg tid til å prosessere inntrykkene, eller man kan la seg underholde uten de subtile detaljene. Albumet står greit uansett. Volumet skrus til slutt opp til friske 9, for skal alle detaljer frem, må rommet fylles med lyd. God fornøyelse.