The Mysterines – «Afraid Of Tomorrows»
(Fiction Records, 2024)
Lite mystikk, men litt spennende likevel.
Det alternative rockebandet The Mysterines fra nordvest i England, nærmere bestemt rundt Liverpool-traktene og halvøya The Wirral, ble til i 2015. Vokalist og gitarist Lia Metcalfe, bassist George Favager og trommeslager Chrissy Moore utgjorde den opprinnelige trioen, men sistnevnte forlot bandet før de albumdebuterte med «Reeling» våren 2022. Dermed var det duket for en kvartett idet Callum Thompson på gitar og Paul Crilly på trommer kompletterte laget i etterkant.
Da debutalbumet kom ut for et par år siden, ble kompotten av indierock, lett grunge og noe psykedelia ganske godt mottatt. Og selv om The Mysterines ikke fikk direkte drahjelp grunnet datidens globale klima, ga i det minste pandemiens siste krampetrekninger gradvis større handlingsrom. Bare to år senere er bandet nå altså ute med oppfølgeren «Afraid Of Tomorrows» som kanskje har en noe renere lyd enn «Reeling», men som fortsatt pakker inn Lia Metcalfes mørke og passe dramatiske stemme i en del gitarfuzz og andre småstøyende elementer. Dette låter egentlig akkurat slik garasjeinspirert punkpop skal låte, og kan i så måte minne om en blanding av The Kills, Blood Red Shoes, Garbage samt en anelse PJ Harvey. La oss kalle det noise pop.
De tolv sporene på «Afraid of Tomorrows» viser seg altså fra en litt annen side enn for noen år tilbake, hvor åpningen «The Last Dance» starter ballet, etterfulgt av «Stray». Begge disse låtene setter standarden for skivas vei videre med sine intense stemninger og gode melodier. «Stray» synes å ha både PJ Harvey og Elastica i seg, for det er nettopp lyden av 90-tallsrock som preger denne skiva. Andre låter å se opp for er «Another Another Another», «Junkyard Angel», «Goodbye Sunshine» og singelen «Sink Ya Teeth. De fleste låtene har samme driv, mens låter som «Inside A Matchbox» og «So Long» er av roligere karakter.
The Mysterines har med «Afraid Of Tomorrows» tatt et nytt steg, men de må nok jobbe enda mer for å overbevise nye lyttere. At de viser vilje til å ta musikalske avstikkere er bra, og dette albumet viser at de har et godt utgangspunkt å bygge videre på. Spørsmålet er når det virkelige gjennombruddet skjer, for jeg er usikker på om «Afraid Of Tomorrows» er svaret. Dog er dette muligens litt urettferdig uttalt, for selv om ikke albumet umiddelbart tar av, er det likevel et solid verk som vokser på en over tid. For alle som trives med 90-tallsinfluerte indierock-pakker, bør denne skiva absolutt være innafor. Dette forutsetter selvsagt at man liker noise pop hvor miks av klassisk energi og langsommere øyeblikk gir mening og glede.
