Not G.O.A.T.

Det engelske indierock-bandet Kasabian så dagens lys i 1997, men det selvtitulerte debutalbumet kom ikke ut før sju år senere. Nå, tjue år etter den relativt solide debuten, er bandet fra Leicester ute med sitt åttende studioalbum «Happenings», og mange endringer har skjedd på ferden mot dagens utgivelse. Gjennom årene har de opplevd betydelige endringer i besetningen som har formet bandets lyd og identitet. Kall dette gjerne naturlig utviklingsløp, men noen av endringene har også vært konsekvenser av uønskete hendelser underveis. I begynnelsen besto Kasabian av vokalist Tom Meighan, gitarist og låtskriver Serge Pizzorno, Chris Karloff på gitar og keyboard og bassist Chris Edwards. I mangel av fast trommeslager benyttet bandet seg av flere innleide, helt til Ian Matthews dukket opp med et par bidrag i 2004, og var fra da av nærmest enerådende ved trommesettet.

Kasabian skapte seg tidlig et lekent image hvor blandingen av indierock og elektronisk musikk var gjeldende. Det ble en slags blanding av Franz Ferdinand, The Killers og Editors; alternativ dance rock, liksom. I 2006 forlot Chris Karloff bandet på grunn av kreative og kunstneriske uenigheter under innspillingen av bandets andre album, «Empire». Karloff hadde en betydelig innflytelse på bandets tidlige lyd, og hans avgang markerte en stilendring for Kasabian. Den andre gitaristen Serge Pizzorno ble dermed eneste reelle låtskriver, og bandet fortsatte å utforske nye musikalske territorier. Så langt gikk det fint, og med litt mer eksperimentering kom det som kan kalles gjennombruddsalbumet tre år etter Karloffs forsvinningsnummer. «West Ryder Pauper Lunatic Asylum» kombinerte rock med elektroniske elementer og psykedeliske innslag, og nådde førsteplass på de britiske albumlistene med drivende hits som «Fire» og «Underdog».

For fire år siden forlot også vokalist Tom Meighan bandet grunnet private omstendigheter, og da falt også de vokale oppgavene på Serge Pizzorno, hvilket innebar at han nå er blitt fus i alt. Han er med andre ord hovedvokalist, -låtskriver, -gitarist og -produsent. I tillegg ble turnégitarist Tim Carter fullverdig bandmedlem. Denne nye konstellasjonen markerte en ny æra for Kasabian, med Pizzorno som frontfigur hvor den musikalske tendensen helte mot mer radiovennlige spor. At denne utviklingen kan ha hjulpet dem med å nå et bredere publikum, er nå én ting, men faren er nå at lydbildet oppfattes som i tammeste laget for alle som har fulgt dem siden starten. Kasabians nyeste album «Happenings» bærer nettopp preg av dette.

Med sine ti låter på litt under en halvtime er snittlengden ideell for radiospilling, men låtenes kvalitet er av ymse slag. «Darkest Lullaby» er en poprocklåt som fint kan smyge seg inn i øregangene. Den er både nynnbar og chill med trivelig 70-tallsarrangement og Pizzornos snille popvokal. «Coming Back To Me Good» er også en lettbeint og sommerlig poplåt av svært melodisk Harry Styles-karakter. Sånn sett er deler av skiva fengende, men Kasabian får ikke helt bestemt seg for retningen. Eksempelvis er «Call» og «Hell Of It» forsøksvis speiling av historiske trender hvor synth, house og electronica smådesperat leter etter den rette energien. Låtene er ikke direkte masete eller dårlige, men de virker likevel som syden-låter hvor alle danser, men ingen husker en døyt av dem etterpå.

Det er tydelig at Kasabian prøver seg med oppskrifter fra tidligere menyer og drar på litt med «How Far Will You Go», men de lykkes ikke så godt her heller. Interessant nok kommer bandet også med en låt som heter «G.O.A.T» samtidig som to aldrende fotballstorheter forsøker å skvise det aller siste ut av karrierene på hvert sitt kontinent. Teksten nevner ingen av dem, for termen Greatest Of All Time har alltid vært, og er fremdeles, anvendelig. Sånn sett er dette kun en irrelevant innskytelse; det er bare timingen som er gøyal. «Italian Horror» er ikke så verst, men risikoen for å framstå som fattigmanns-Arctic Monkeys må ha streifet noen underveis der låta i tillegg slynger ut sine 80-tallsdoserte oh-oh-oh-ohhs. Avslutningen «Algorithms» er som om The Killers møter Kaizer Chiefs femten år på overtid. Dette er en enkel lalala-sang om noe så avansert som den kunstige intelligensens inntog, og skillet mellom mennesker og maskiner. Her er enda mer oh-oh-oh-ohh og elektroniske elementer. Dette er for så vidt en grei radiolåt, men samtidig er den så pompøs at det holder med et par omdreininger.

Totalt sett er «Happenings» ganske variabel, og det er litt synd. For det finnes absolutt flere fine melodilinjer her, men produksjonen er ganske så rett fram, og Serge Pizzornos vokal har ikke samme råskap som Tom Meighans. En annen ting er at Pizzorno dessverre synes å være fryktelig alene om å produsere musikk. På dette området savnes også Meighan siden tospannet Pizzorno/Meighan utfylte hverandre såpass godt at man fort merker når den ene mangler. Den kreative spenningen og forskjellene som bidro til bandets gjenkjennelige lyd ble borte for noen år siden, og på «Happenings» virker det nå som at dynamikken i bandet har avtatt ytterligere. For Kasabians del får man håpe at de fortsetter å utforske nye musikalske territorier, men de må virkelig opp i ringa om de fremdeles vil være relevante. Akkurat nå kunne de vært hvilket som helst poprock-band. Dette er koselig og polert indierock ispedd enkelte discopop-takter med ulike elektroniske innslag og noen riff, uten annet nevneverdig særpreg.