Galaktisk soul

Det australske og passe psykedeliske neo soul-bandet som ble dannet i Melbourne i 2011, har med sitt fjerde studioalbum «Love Heart Cheat Code» igjen kommet opp med musikk som er verdt å lytte på. Kvartetten, bestående av vokalist og gitarist Nai Palm, eller Naomi Saalfield som hun egentlig heter, bassist Paul Bender, keyboardist Simon Mavin og trommeslager Perrin Moss, debuterte med albumet «Tawk Tomahawk» året etter oppstarten. Albumet høstet lovord, og artiststørrelser som Erykah Badu og Prince oppfordret selv sine egne fans til å sjekke ut nykommerne fra Australia. Avslutningssporet på denne skiva, «Nakamarra», engasjerte det tunge R&B-miljøet i USA og låta ble Grammy-nominert. Dette var ganske unikt for et australsk band i denne sjangeren.

Hiatus Kaiyote fulgte opp med debutalbumet «Choose Your Weapon», og for tre år siden kom «Mood Valiant». I løpet av cirka ti år klarte de å etablere seg som et band å regne med ved å mikse sjangre som neo soul og jazz-funk. Hiatus Kaiyotes nyeste verk, «Love Heart Cheat Code» fortsetter denne trenden når de leker seg gjennom partier med jazz-aktige orgellyder, 70- og 80-tallstangenter på japanske keyboards, hip hop, trip-hop, klassisk soul og ulike trap-rytmiske grep i en flytende fusion laget for sommerhalvåret. Skiva serverer lydbilder som kan minne om alt fra tidlig Jon Eberson Group med Sidsel Endresen i spissen eller Sidsel med Bugge Wesseltoft, til Joy Crookes, Sault og Yaya Bey. Innimellom er det noen lyder som også kan minne en smule om landsmennene Avalanches.

«Love Heart Cheat Code» består av elleve låter hvorav omtrent halvparten er singler. Tross en anstendig mengde spor spinner Hiatus Kaiyote denne gangen i mål på en drøy halvtime. Det hele starter brillefint med «Dreamboat» som følges opp av singelen «Telescope». Teksten her er inspirert av NASAs finurlige nettsider, hvor man kan legge inn egen fødselsdato og se hva Hubble-teleskopet tok bilde av akkurat den dagen. Låta har fire innfallsvinkler. En for hvert bandmedlem, hvor oppdagelser eller objekter i universet illustrerer teleskopets «kosmiske funn» ved deres respektive fødsler. Mot slutten av denne kuriøse og lett trip-hopske neo soul-låta flettes noen små «My Girl»-strofer fra The Temptations-legendene inn. Låta «Make Friends» surfer videre på samme bølge, mens «Everything’s Beautiful» viser seg å være støpt i en mer typisk R&B-form ispedd små doser av jazz-brudd. Enda mer soul av samme sorten får man med «Dimitri». Dette er for øvrig en single som er tematisk inspirert av den sovjetrussiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj med en relevant atonal tvist i refrenget.

Musikalsk sett gir nesten hele skiva sammenhengende mening med «Longcat» og «How To Meet Yourself» som logisk haleheng etter første del av skiva. Helt mot slutten lever like fullt Hiatus Kaiyote opp til sitt soul-psykedeliske omdømme. For når tittelsporet inntreffer, etterfulgt av «Cinnamon Temple», er vi på vei til syreland, der skiva avsluttes med en corny og futuristisk coverversjon av Jefferson Airplanes, ja, nettopp…syrelåt, «White Rabbit». Mon tro om du klarer å høre koplingene til Grace Slicks originale og antikrigsintense stemme her? Det er neimen ikke lett. Opprinnelig var denne låta på klassikeren «Surrealistic Pillow» mens hippiene pekte mot Vietnam-krigen. Årets Hiatus Kaiyote-versjon gir også en musikalsk syretripp; kanskje enda mer enn i 1967, men uten demonstrasjon.

Hiatus Kaiyote fortsetter sin musikalske ferd med «Love Heart Cheat Code», og resultatet er godt. Albumet balanserer eksperimentelle og chille stemninger på en finfin måte, og produksjonen er stilig. «Love Heart Cheat Code» er som en litt vimsete soul-ekspedisjon, som noen ganger treffer på uventede elementer i universet. Hvis du er åpen for navigasjon utenom din iboende autopilot, vil dette albumet forhåpentligvis være med på å utvide noen mikrokosmiske horisonter.