Spennende saga

En gang rundt millenniumskiftet oppsto bandet The Decemberists i Oregon med frontfiguren Colin Meloy i spissen. Med en forkjærlighet for historie og musikk staket han og gitarist Chris Funk ut kursen for dette interessante indierock-bandet som favner alternative retninger innen pop og rock. The Decemberists’ navn kommer av det mislykkete dekabristopprøret mot tsar Nikolaj den 1. i St. Petersburg, desember 1825. De russiske opprørerne ble kalt dekabrister fordi opptøyene skjedde i desember, som på russisk er Dekabr (Декабрь). I dag består The Decemberists av ovennevnte, samt keyboardist Jenny Conlee, bassist Nate Query og trommeslager John Moen.

På deres niende album «As It Ever Was, So It Will Be Again», nesten to hundre år etter Dekabristopprøret, vender bandet tilbake til den mer indiefolk-baserte stilen, etter en liten synth-flørt i 2018 hvor «I’ll Be Your Girl» var et midlertidig stilbrudd med tidligere album. Nye lyder og produksjonsteknikker ble utforsket, men på det nyeste albumet høres mest av det som i utgangspunktet har vært The Decemberists musikalske plattform. Selv om de virkelig har holdt et solid nivå hele veien, er nok årets utgivelse den beste siden «The King Is Dead» fra 2011. The Decemberists lager svært melodiøse låter som strekker seg fra instrumentaler via Laurel Canyon-aktig og tradisjonell folkrock, progrock og gitarpoplåter med historiefortellende tekster og fabler. Det kan nok virke som disse sjangrene er overlappende, og på et vis er de det, men det som gjør lyden av disse amerikanerne litt annerledes, er deres uforutsigbarhet hva gjelder låtvalg og instrumenter.

På «As It Ever Was, So It Will Be Again» er det flust av slike eksempler, og de fungerer særdeles bra. Produsert av Colin Meloy og Tucker Martine innledes albumet med The Byrds-liknende «Burial Ground» hvor James Mercer fra The Shins er gjesteartist. Deretter følger en fem minutter lang latino-inspirert instrumentallåt med blåserrekker og drivende rytmer før den fete prog-balladen «The Reaper» skaper et totalt musikalsk sceneskifte med tverrfløyter og trolsk stemning i beste Jethro Tull- og Wishbone Ash-stil. «Long White Veil» og «Tell Me What’s On Your Mind» er folkpoplåter på nivå med The Jayhawks i form. Disse kunne sklidd rett inn på «Tomorrow The Green Grass» fra 1995. Låter som «Don’t Go To The Woods», «The Black Maria» og «All I Want Is You» har stemninger som Torgeir Waldemar og Ryley Walker pleier å vaske fram, og «Born In The Morning» er som The Beatles, eller i hvert fall John Lennon, på syre. Ironisk nok høres også «America Made Me» ut som en britisk 60-tallslåt. Musikalsk var jo The British Invasion i USA et fenomen, så hvorfor ikke.

I kontrast til alt dette kommer spor nummer tretten som en rimelig stor overraskelse. Her må man sette av nesten tjue minutter om man skal få hørt seg gjennom «Joan In The Garden»; 19 minutter og 20 sekunder, for å være eksakt. Dette progrock-eposet vitner igjen om The Decemberists vilje til å eksperimentere med ulike konsepter. Låta starter med fredelig vokalbasert oppbygging før et lengre instrumentalparti inntreffer. Da lukter det Pink Floyd lang vei. En blanding av High Hopes» og «Welcome To The Machine» ligger og vaker i instrumenteringen før det progressive rockeuttrykket gradvis øker. Det er en gryende desperasjon i låta, og de som har savnet en slik låt i moderne tid, vil garantert sette pris på denne, som nærmest avslutter på Emerson Lake & Palmer-vis. Andre vil sannsynligvis være fornøyde med å begrense seg til de tolv første sporene.

The Decemberists’ album «As It Ever Was, So It Will Be Again» kan anses som en kommentar om livssyklus og historie. Her kombinerer bandet ulike musikalske sjangere og skaper eventyraktige lydbilder som blander nostalgiske toner fra 70-tallet med tidløse elementer. Gjennom musikken og fortellingene inviterer The Decemberists oss til å reflektere over både de varige og flyktige sidene ved livet, samtidig som de presenterer en musikalsk reise av de sjeldne. I alle fall til våre dager å være.