Keepermat

Samme dag som europamesterskapet i fotball startet, kom det australske indie-bandet Hockey Dad ut med sitt fjerde album. Dette var da underlig, tenker du muligens, for Australia er ikke akkurat det man umiddelbart assosierer med hockey. Det gjør man heller ikke med fotball og USA, men like fullt har de fostret artisten Soccer Mommy. Tross disse fotballtider kan vi ikke insistere på at navnet Hockey Dad er en kreativ motvekt til Soccer Mommy og Euro2024. Navnet til denne surf- og garasjeinspirerte aussie-duoen, bestående av trommeslager Billy Fleming og vokalist og gitarist Zach Stephenson, er hentet fra en episode i The Simpsons-universet. Drøye ti år etter oppstarten er det spennende å se om bandet klarer å surfe videre på den noe overraskende gjennombruddsbølgen fra 2020. Til tross for at Hockey Dads forrige album, «Brain Candy», kom den sommeren pandemitåka lå tjukt over jordkloden, fikk bandet et solid oppsving av fans. I kjølvannet av dette, ble en turné på det nordamerikanske kontinentet gjennomført. Sånn sett har sisteskiva «Rebuild Repeat» litt å leve opp til.

Lydbildet her er på ingen måte noen skuffelse om man liker indiepop, og det kan jo hende at resten av verden åpner øyne og ører etter hvert som denne moderniserte og passe polerte lyden av 60-tallet sendes som lett tempererte pucker til flere kontinenter. Zach Stephenson har nemlig en meget behagelig poprock-stemme som passer godt sammen med disse lettbeinte arrangementene. Det er mulig at innflytelsen en gang i tiden var rå og rufsete lyd, men produksjonen på denne skiva gir myke og balanserte låter. Dette er melodisk musikk med snill energi. Hockey Dad er blitt gode til å skape relativt fengende låter, så det er bare å gå i gang med første spor «Base Camp», og fortsette gjennom de neste ti sporene. Selv om ikke samtlige låter befinner seg på de øverste hylleradene, finnes det alltids noe smågodt å plukke med seg; som eksempelvis Oasis-aktige «That’s On You».

Albumet setter søkelyset på relasjonelle forhold med alt slikt medfører på godt og vondt, og selv om denne sommerplata egentlig bare kan spilles gjennom fra A til Å, er det flere spor man bør lytte litt ekstra på. Trippelen «Still Have Room», «Safety Pin» og «Wreck & Ruin» er pene, hurtiggående låter med en grei framdrift som gjør at de nesten synes å være over før de har kommet ordentlig i gang. Nå skal ikke dette så mye til siden majoriteten av låtene varer mellom to og tre minutter, men de er ganske underholdende uansett. Når bandet drar ned tempoet, er det ikke nødvendigvis så stor variasjon fra det totale bildet, men man merker at «Backup Plan» og «Road Signs» har mer alvor i seg. Fine «Dancing On The Other Hand» er for øvrig den eneste rene balladen på skiva.

Hockey Dad har med «Rebuild Repeat» skapt et album som er lett å like. Dette er indiepop uten snobberi og unødvendig fiksfakseri, men albumet mangler noen skikkelige topplåter. Like fullt finnes det interessante elementer å dvele ved. Fra å ha vært noe røffere i stilen på tidligere utgivelser, virker det som at Hockey Dad har funnet en ny retning. Så får vi se om «Rebuild Repeat» baner ytterligere vei for disse australske barndomsvennene selv om de synes å ha et stykke igjen til kategorien «klassiker» kan stemples på en langspiller. Fortsetter Hockey Dad på denne måten, er det liten tvil om at de har potensialet til å lage enda sterkere indiepop framover. Husker du engelske Dodgy og svenske The Wannadies med glede, eller liker nyere artister som The Snutts, Sun Room og Inhaler, bør du snurre denne skiva noen runder. Du finner dessverre ikke elleville slagskudd på «Good Enough»- og «You And Me Song»-nivå her, men alt i alt er det nok av fine håndleddskudd du bør klare å fange i snapphansken likevel.