Lang dybde…

Den amerikanske låtskriveren John Grant, som først ble kjent som medgrunnlegger og pianospillende frontfigur i det alternative rockebandet The Czars i perioden 1994 til 2006, har nylig sluppet sitt sjette soloalbum, «The Art Of The Lie». Det er fjorten år siden Grant debuterte med den geniale indiepoprock-skiva «Queen Of Denmark» med tekstmessige rariteter av noen låter som «Marz», «Chicken Bones» og «Silver Platter Club». Deretter fulgte han opp med albumene «Pale Green Ghosts» og «Grey Tickles, Black Pressure», hvor musikken gradvis begynte å bevege seg inn i et elektronisk landskap. Med halvparten av solodiskografien på plass, hopper vi rett til nåtid når intelligente og språkmektige John Grant nå fortsetter sin musikalske reise inn i framtiden med refleksjoner om fortiden og samtiden. Tekstene hans har alltid hatt vidd, og de personlige hintene har ofte vært av subtil karakter helt til han for en del år siden kom åpent ut som homofil. Ikke for det; allerede på debutskiva har han en låt som heter «Jesus Hates Faggots», så han hadde sannsynligvis akseptert sin seksualitet på dette tidspunktet. Med sin konservative familiebakgrunn var antakelig denne låta et passende spark mot kristenkulturelt press og konformitet, samt dogmatiske holdninger Grant ikke lenger orket å la passere uten å kommentere dem.

Årets utgivelse «The Art Of The Lie» viser fortsatt Grants evne til å mikse ironi og følelser godt inn i låter som tar opp emner som skam, familieforhold, identitet og samfunnsnormer. Drømmeaktige «Mother And Son» og Father John Misty-liknende «The Child Catcher» med syreavslutning, som også er en av albumets mange og lange låter, funker bra i så henseende. Det gjør for så vidt også låtene «Father» og «Daddy». Selv om «far» er temaet i begge låtene, er de er ganske så forskjellige rent musikalsk. Den første har elektroniske takter med 80-tallsinnslag, mens den siste av dem er mer pompøs, og nesten litt tyngende. Innholdsmessig er essensen i bunn og grunn den samme der det ambivalente forholdet til en farsfigur synliggjøres.

Det finnes også noen andre spennende saker her, for innledningsvis drar «All That School For Nothing» småfunky i gang skiva med en lyd som lyser brytningen mellom 70- og 80-tallet. Det samme kan sies om «It’s A Bitch». Mer 80-talls skal komme med den new wave-aktige melankolilåta «Marbles». Hele skiva krever god lytting, for her er det mange musikalske lag i tillegg til de tematiske bildene. John Grants baryton passer perfekt med den kalkulerte bruken av voice machine, samt den skrullete blandingen av funky grep og «kald krig»-synth. I hovedsak kan alt dette oppsummeres i låta «Meek AF» som synes å være en liten vinge i retning av den populistiske vinden som har sveipet over USA i lengre tid. Låtene svinger fra det sarkastiske til det alvorlige. Akkurat dette er ikke nytt for Grant, men her er det muligens manipulasjon fra den konservative høyresiden i det amerikanske samfunnet han gjerne vil peke på.  

Med cirka en time fordelt på elleve låter, er «The Art Of The Lie» en alternativ reise med ganske mye rart å forholde seg til. Albumet trekker på flere åttitallselementer som elektronisk funk, new wave og post-punk samtidig som samfunnskritikkens alvorlighetsgrad utfordrer skråblikket. John Grant er god til å utforme personlige tekster og veve disse sammen med politiske betraktninger. Sammen med produsent Ivor Guest, har han skapt nok et lydbilde som forvirrer og besnærer på samme tid. Kall det gjerne sofistikert, men «The Art Of The Lie» er egentlig såpass kompleks at om man bare vil bli underholdt, vil man nok bli skuffet. Budskapet har absolutt dybde, men ankepunktet kan fort bli at denne skiva er for lang. Grant har en tendens til å snekre låter med varighet på hovedsakelig fem til godt over sju minutter, og disse komposisjonene kan fort få en del lyttere til å finne på andre ting enn å høre albumet i sin helhet.