Tid for ømhet

Det amerikanske bandet Eels er ute med sitt 15. album. Vel, band og band, Eels er i prinsippet multi-instrumentalist Mark Oliver Everetts hjertebarn og eget konsept, hvor han selv er eneste faste medlem. Enmannsband, burde man kanskje skrevet, men «E», som er hans såkalte «artistnavn», er jo avhengig av gode støttespillere. Derfor har han hatt ulike bandkonstellasjoner siden oppstarten i 1991. Det tok fem år før Eels kom på banen med sitt solide debutalbum «Beautiful Freak». Nå, snart tretti år senere står dette albumet fortsatt som et av Eels’ beste verker der det introduserte verden for låter som «Novocaine For The Soul», «Susan’s House» og selvsagt tittelsporet. Oppfølgerne fram til millenniumskiftet «Electro-Shock Blues» og «Daisies Of The Galaxy» gjorde seg heller ikke bort, men innpå 2000-tallet, med unntak av «Blinking Lights And Other Revelations», ble kvaliteten mer variabel. I år har det derimot skjedd noe overraskende bra.

Eels blir man egentlig aldri helt klok på, for i sekken med alternativ poprock og litt folky saker, liker Mark Oliver Everett å eksperimentere med uventete uttrykk. Denne gangen er derimot Eels ikke bare gjenkjennelig fra tidligere tider; Mark Oliver Everett minner også påfallende mye om Jeff Tweedy i Wilco. Dette er ikke nødvendigvis nytt, men her er Eels mer lik Wilco enn vanlig. «Eels Time!» må være skiva Jeff Tweedy vil angre på at han ikke laget selv, for dette er nesten mer Wilco enn Wilco. Og da er dette, i mine ører, bra greier. «Eels Time!» ble til i etterdønningene av pandemien og ferdigstilt litt uti februar i år. Sammen med The All-American Rejects’ frontfigur, Tyson Ritter, skrev og produserte Everett de fleste av de tolv låtene. Det vil si; Everett skrev alle, så resten av dem skrev han enten helt alene eller med bidrag fra andre enn Ritter. Alle låtene ble uansett spilt inn i studioer i Everetts faste base, Los Angeles, og i den irske hovedstaden, Dublin.

«Eels Time!» er en ganske nedtonet og behagelig skive med reflekterende tilnærming, hvor lydbildet varierer mellom mykere toner og mer skarpe tendenser. Likevel er det ingen grunn til å vri på forsterkerinnstillingene; verken hva angår bass, diskant eller volum. Dette fungerer like fint uavhengig av lydbildene Everett maler, og på en underlig måte virker denne skiva litt som om Eels har funnet tilbake formen fra tidligere tider. Stilmessig bryter i hvert fall «Eels Time!» med den mer eklektiske på-tampen-av-pandemi-forgjengeren «Extreme Witchcraft», når årets utgave framstår som en lavmælt og nærmest subtil samtale med fortiden.

Albumet innledes med «Time» og fortsetter med godlåter som perler på en snor gjennom store deler av skiva. Som en del andre artister som lager album med over et tosifret antall låter, er første halvdel stort sett best. I dette tilfellet er pene «We Won’t See Her Like Again» og mer drivende «Goldy» bra eksponenter for den indiepop-rockete lyden, og når «Sweet Smile» kommer, er det virkelig bare å smile. For en deilig låt! Denne er som tatt rett ut av Wilcos «Summerteeth». Litt ekstra plingetriangler i lydbildet gir låta enda mer sommerlig letthet selv om det ikke direkte er tema her. Vi skal heller ikke kimse av stilige «Haunted Hero», som garantert vil gripe sjelen til publikum på konsert, samt «I Can’t Believe It’s True» og avslutningslåta «Let’s Be Lucky» som sågar drar til med noen fine blåsere.

På Eels’ nyeste album får gåtefulle Mark Oliver Everetts indre verden utløp på en svært sjarmerende måte. Her har han skapt et album som fanger både melankoli og harmoni med sparsom og tidvis småskranglete instrumentering krydret med følelsesladde tekster i et ganske så nedpå, men likevel svevende landskap. Det er en stund siden jeg har opplevd et såpass jevnt over godt Eels-album. Derfor framstår «Eels Time!» som en uventet positiv utgivelse med nærmest tidløs stemning. Jeg vil anta at denne skiva berører flere enn meg. I alle fall om du allerede har band som The Shins, Wilco, Grandaddy, Sparklehorse og My Morning Jacket i platehylla, eller på spillelistene dine. Kort sagt har Mark Oliver Everetts Eels-prosjekt truffet rimelig godt med den nyeste skiva «Eels Time!».